Panserhjerte av Jo Nesbø

Endelig har jeg fått lyttet meg ferdig. Det har gått med noen timer sammen med iPoden. 21 timer og 10 minutter, for å være helt presis. Imens har jeg malt en gang tre strøk, gått noen turer, sovnet inn (og våknet langt ut i boka med ørepluggene surret rundt halsen. Ironisk... dødsbra krim!) og grunnet leseloftet mitt ett strøk. For å være helt ærlig har jeg arbeidet ekstra ivrig med maling og pensel den siste tiden for å kunne dra på date med Harry Hole til Kongo, Stavanger, Ustaoset og Oslo.

Jo Nesbø blir stadig bedre. Nå synes jeg han nærmer seg Stieg Larsson i kvalitet hva personskildringer og oppbygging/konflikt angår.
Ikke for det... denne gangen skjønte jeg egentlig ganske tidlig hvem morderen var uten at det spilte noen rolle. Jeg skjønte ikke sammenhengene, og jeg ble stadig overrasket over avledningsmanøvrene til Nesbø.

I denne romanen er det en seriemorder løs igjen, og det er derfor et voldsomt tempo i boka. Ikke bare lurer vi på hvem som skal dø, men drapene beskrives rått og brutalt og vi blir nærmere kjent med torturredskapet "Leopolds eple". Jo Nesbø skåner ikke leseren på noe vis. Likevel blir det ikke sjokkerende på en vulgær måte. Det er rett og slett bare veldig grusomt og kvalmende.
Skal jeg være superkritisk, synes jeg det ble litt mange nær- døden-opplevelser innenfor et kort tidsrom i boka. Det får da være måte på hva selv Harry Holes kropp kan tåle. Likevel tilgir man alt når boka er slutt, for totalpakken er veldig bra!

Panserhjerte er en mørkere bok enn Nesbøs tidligere krimromaner. Harry Hole mistet kjærligheten i forrige bok, og i denne boka mister han også sin far. Dette tvinger han til å reflektere over livet, og selv om han tildels alltid har hatt det, ender det ut i høy grad av selvinnsikt. Han vil ikke skuffe noen, og vet at han ikke er til å stole på. Han lar derfor gode ting i livet gli forbi uten å ta imot, og jeg greier ikke bestemme meg for om han er en tosk i så måte, eller om han bare er et godt og ærlig menneske på tur ned i avgrunnen.
Det det ikke hersker tvil om, er at denne boka er 21 timer og 10 minutter med rå underholdning. Dette blir en snakkis, så sørg for å les den!

Luftslottet som sprengtes av Stieg Larsson

Det er mange år siden Steig Larsson først ble en snakkis på lærerværelset. Da hadde noen begynt å lese Menn som hater kvinner og blitt hekta. Etter det har det gått i bølger, og de som leser bøkene samtidig viser seg å ha intense samtaler om innholdet og karakterene og stadig flere kan hive seg med.

Av en eller annen grunn har jeg ikke lest siste boka før nå. Det har nok en nostalgisk årsak, er jeg redd. Nå er det over... for alltid. Eller, definitivt over etter at siste filmen lanseres i november, om jeg ikke leser bøkene på nytt.

Jeg tok sats og hoppet i det i høstferien, for jeg måtte lese den før jeg skal se filmen. Uskreven regel. Det ble lydbok i time for time til ørene var såre. Men det var verd hvert minutt.

Tredjeboka om Lisbet Salander nøster opp trådene fra de to andre bøkene, og gir oss et helt bilde av både karakterene og de sakene som har blitt rullet opp gjennom bøkene.

Det er derfor ikke så mye å si om innholdet uten å avsløre hvordan det hele ender, så det eneste jeg kan konkludere med er at Stieg Larsson var en fabelaktig forfatter med utsøkt talent for personkarakteristikker og driv i historien.

For dere som enda ikke har lest bøkene er det bare en ting å si: Jeg misunner dere! Skulle ønske det var meg som hadde tre så kanonbra bøker i vente. Det er nok derfor jeg drøyde det så lenge med den siste...

Vi er i gang!

Da var nettsida vår på plass, og bloggerne har fått sin første oppgave.

Jeg oppfordrer alle til å følge med på biblioteksida. Vi oppdaterer kontinuerlig!

Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Som regel når man sier at en bok er en "page-turner", tenker man at det er høy spenningsfaktor og at det er jakten på en oppklaring som driver leseren videre. Denne boka var helt klart en "page-turner", men av helt andre grunner enn de som er nevnt ovenfor.

Boka er delt inn i tre deler, og viser tre faser i hovedpersonenes liv.
Det starter på Cuba mot slutten av 50-tallet, under Batistas diktatur. Her blir vi kjent med Nora og hennes familie. Spesielt fascinert blir vi av Noras kusine Alicia, som er vakker, sterk og vellykket.
Vi følger familien gjennom Cubas dramatiske historie og vi får føle på hva som skjer når Fidel Castro overtar makten i landet. Mange cubanere, deriblant familien til Nora, emigrerte til USA for å skape et bedre liv, men ble av gjenværende cubanerne sett på som forredere.
Alicia blir igjen sammen med den revolusjonære kjæresten sin, med et ukuelig håp om at Castro ville komme til å løfte Cuba og gi folket et godt liv.

Del to av boka beskriver livet i USA, og savnet og rotløsheten immigranter kan føle når hjertet ligger igjen i hjemlandet. Nora kjenner dette savnet sterkt, mens resten av familien har løftet blikket framover og innser at livet de hadde på Cuba er forbi. Det er kun et minne.

Savnet driver Nora tilbake til Cuba i siste delen av boka. Hun finner Alicia og et helt annet land enn hun forlot. Verdigheten er borte, og folk er villig til å selge det meste av sjela si for litt mat og andre nødvendigheter.
Alicias mann er drept, og hun selv er alvorlig syk. I tillegg har de en datter som trenger Nora mer enn noen kan tenke seg. Når Alicia dør, må Nora overta forsørgeransvaret, men det er ikke enkelt å ta med seg et foreldreløst barn fra Cuba. Dermed reiser de til USA på samme måte som mange andre cubanere; sjøveien i en robåt.
Ca 40 000 cubanere antas å ha mistet livet i denne overfarten.
Hva som skjer med Nora og Lucinda, røpes ikke her. Det anbefales derimot på det sterkeste å lese historien selv. Den er gripende på alle måter.

Vidunderbarn av Roy Jacobsen

Enkelte norske forfattere elsker 60-tallet, og skriver mye om dette tiåret. Jeg har lest en rekke av disse romanene, og mange er veldig gode. Så gode, at jeg føler jeg har gjennomlevd et tiår jeg ikke har opplevd selv. Roy Jacobsen har skrevet en slik roman.

Finn bor sammen med mora i en leilighet i Oslo. Faren er død, og mora snakker ikke om han. Det er mor og Finn alene i verden. Mora jobber i en skobutikk, men de har det kangert, så etter hvert innser de at de må leie ut det ene av to soverom til en leieboer.

En kvinne dukker opp, men det viser seg at hun ikke vil ha et rom. Hun vil levere fra seg et barn, som viser seg å være Finns halvsøster.
Slik blir livet til Finn og moren brått helt annerledes, noe han takler ganske dårlig. Hans tidligere så stødige mor mister etterhvert litt av grepet, og denne halvsøsteren som kommer i hus er det noe udefinerbart med.
Omverdenen ser henne som evneveik, noe Finn aldri finner seg i å godta. Selv om han synes hun er en inntrnger i den hverdagen han tidligere hadde, kjemper han hele veien en kamp for å gjøre søsteren"normal".
De leier ut det ene soverommet til en mann, som for Finn har en udefinert rolle og derfor representerer nok en usikkerhet. Er han vaktmester, reservepappa, leieboer eller venn? Leieboerens syn på halvsøsteren avgjør Finns syn på saken. De blir ikke fortrolige den tiden de bor sammen.

Dette er en litt sår bok om ungers hverdag. Den usikkerheten og de omveltningene Finn opplever, er det sikkert mange av dagens unge som kan gjenkjenne seg i gjennom samlivsbrudd og nye familiekonstellasjoner.
Halvsøsterens kamp for å greie seg i samfunnet er også ekstra sår. Det viser seg at hun er sterkere enn antatt, og at oppvekst og feilmedisinering har gitt henne en urettferdig start på livet.
Finn og mor får aldri helt det samme forholdet som de hadde før halvsøsteren kom inn i bildet, men samtidig er dette en løsriving som mange unge naturlig får til sine foreldre når de blir eldre. En ser at foreldrenes valg i livet ikke alltid er godkjente i egnes øyne.

VG ga denne boka terningkast 6. Jeg er ikke like begeistret, men den fortjener helt klart fem tomler opp.

Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg

Etter å ha lest både Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim, måtte jeg selvsagt lese bok nummer tre; Charlotte Isabel Hansen.

Jarle Klepp har blitt 25 år, og lever livet som hovedfagsstudent i litteraturvitenskap i Bergen. Pluteselig en dag får han vite at et "one night stand" for 7 år siden (som vi kan lese om i første boka) resulterte i en datter, og mora trenger nå Jarles hjelp. Kan han passe Charlotte Isabel i ei uke mens hun er i syden?

Hva skjer med en sær student, som bruker dagene på å filosofere over tung litteraturteori, når det plutselig kommer ei 7 år gammel jente inn i livet hans. Utrolig komisk!!!

Kanskje er det morsomt for meg, fordi jeg selv har studert litteraturvitenskap, og kjenner igjen alle de menneskene en finner på et slikt studium? Kanskje er det morsomt fordi jeg er mor, og kjenner igjen komiske situasjoner som kan oppstå når man er sammen med små barn? Kanskje liker jeg boka fordi jeg selv har studert i Bergen, og kjenner meg igjen i beskrivelser av steder og miljø?

Boka har fått gode kritikker, så sannsynligvis synes lesere flest at dette blir både komisk og litt sårt. For det er jo litt sårt at ei 7 år gammel jente blir sendt med fly alene til en fremmed by og skal besøke en mann som hun skal kalle pappa.

Det er jo litt sårt at moren mister grepet når hun blir forlatt av mannen sin, og i et ubetenksomt øyeblikk sender jenta som pakkepost til en vilt fremmed, med beskjed om at jenta har bursdag på torsdag og forresten liker dansing og loff med prim.

Det er jo tragikomisk at det må en så drastisk hendelse til før den oppblåste og selvopptatte studenten Jarle får åpnet øynene og skjønner at det ikke holder å bare tenke. Man må faktisk også leve!

Jeg hørte denne romanen på lydbok, og jeg synes absolutt at Tore Renbergs egen opplesning løftet boka enda ett hakk. Han leser veldig morsomt og bra, og det er ingen selvfølge når forfattere velger å lese selv.

Kanskje en litt voksen bok for ungdom, men jeg gir den en god femmer!

Biblioteket søker nye bloggere!

Nytt skoleår, og mange av våre ivrigste bloggere har nå begynt på videregående. Vi trenger derfor nytt blod i bloggergjengen!

Er du interessert i litteratur? Har du lyst til å dele lesegleden din med andre likesinnede?

Send inn en søknad innen 15. september!

Vi gleder oss!!!

(Og takker samtidig våre tidligere bloggere så mye for innsatsen. Dere har vært supre!)

TXT-aksjonen 2009: Vektløs

Årets txt-aksjon er i gang, og denne gangen handler det om å være vektløs.

Utvalget av bøker er som vanlig variert, og det blir spennende å se om elevene finner smakebiter som kan skape lyst til å lese hele boka.

Årets bokliste er som følger:

Dødslekene av Suzanne Collins

Veslebror ser deg av Cory Doctorow

Isdragen av Mikael Engström

Landet under isen av Lars Mæhle

Kiffe kiffe i morgen av Faïza Guène

Darlah av Johan Harstad

Den mørke siden av månen av Tone Kjærnli

Sug av Heidi Linde

Best i byen av Torbjørn Moen / Pål Arne Johansen

Jenteloven av Annette Münch

Ung sorg - 14 unge om døden og livet videre av Birgitte Gjestvang og Marit Slagsvold

Eg var der - historier vi ikkje må gløyme av Gudrun Pausewang

Knokkellabyrinten - The 39 clues av Rick Riordan
Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde

Heilt konge - Dikt for unge og galne av Hans Sande

Bitching av Liv Skotheim / Anna Holm Vågsland

Gutten som hadde svar på alt av Vikas Swarup

Vi har bøkene på biblioteket, så kom, lån og anmeld bøkene!

Les mer om aksjonen og konkurransene her.

Marki Marco av Terje Torkildsen

"Viss du er far min, kven er eg då? Kven er ein når ein er son til ein folkemordar?"

Marco Morris er en 16 år gammel gutt som bor i byen Moulindam i Belgia sammen med moren sin. Hit har de flyktet etter Srebrenica-massakren i 1995. Dermed tar altså Torkildsen utgangspunkt i det som blir betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie når han setter rammen rundt hovedpersonen. Som flyktninger er han og moren i fare, og Marco opplever dramatiske hendelser som får han til å reflektere over hvem han egentlig er.

Samtidig som han må leve i skjul, opplever han sin store forelskelse denne sommeren. Han oppdager en naken kvinne i skogen til Markien av Moulindam når han er der for å kikke på fugler. Han fotograferer henne, og etter dette kan han ikke glemme henne.
Madeleine har husarrest denne sommeren og oppholder seg mye i skogen. Marco sniker seg stadig inn for å treffe henne, og etterhvert som han havner i trøbbel, blir hun hans redning. Det viser seg at han redder henne tilbake, og dermed har vi en klassisk ridderhistorie som man bare må like.

Torkildsen ble i år tildelt UPrisen for denne romanen, som han har skrevet i samarbeid med en 10. klasse i Stavanger.

Boka har også fått mye oppmerksomhet i media for sin grove språkbruk, og dermed ble jeg nysgjerrig nok til å lese den.

Det er én person som utmerker seg i så måte, og det er Madeleine. Kanskje hadde det ikke vært nødvendig med alle disse ordene for å skape et bilde av en røff og rebelsk tenåringsjente, men jeg mistenker kritikerne for å ha gått i en eldgammel felle. Hadde det vakt like stor oppsikt om noen av de andre karakterene (les: gutter og menn) i boka hadde ytret seg slik som Madeleine gjør? Neppe. Ung, vakker kvinne med et så grovt språk har før til at boka har fått litt ekstra PR i vår. Trekker det lesere er det helt greit, for boka er god.

Nevnte jeg forresten at den var skrevet på nynorsk? Ikke det, nei? Man glemmer det nemlig ganske fort ettersom det er så god driv i handlingen.

Les mer om boka på Samlaget.no

Elskede Poona av Karin Fossum

Gunder Jomann er en beskjeden, middelaldrende mann fra den lille bygda Elvestad. Han jobber som jordbruksmaskinselger og hans eneste holdepunkt i livet er søsteren Marie. Han har ingen nære venner, bare bekjente og kollegaer. Plutselig bestemmer han seg for å gjøre en drastisk forandring i livet. Han ønsker seg en kone han kan elske og bære på hendene, men norske kvinner er selvstendige og kravstore og ikke til å forstå seg på.

Gunder har lest boken "All verdens folk" utallige ganger, og synes det er noe tiltalende ved indiske kvinner, så han kjøper en tur/returbillett til Mumbai og går målrettet til verks. Den første kvinnen han møter blir full klaff. Poona Bai jobber i en reataurant, og vil gjerne bli hans kone i Norge. Dermed inngår de ekteskap.

Poona må jobbe seg ferdig på restauranten og pakke sammen eiendelene sine, så Gunder reiser til Norge og etterlater seg flybillett og penger slik at Poona kan komme etter når hun er klar. De er lykkelige. Gunder skal endelig få en kone å stelle for; Poona har funnet en snill mann som kan gi henne en bedre framtid.

Heretter inntreffer en rekke hendelser som til slutt ender i et bestialsk drap på Poona.

Marie havner på sykehus akkurat i det Gunder skal hente Poona på Gardermoen, og dermed må han få en bekjent til å reise på flyplassen etter henne. Denne kommer for sent, og Poona har allerede reist inn til Elvestad på egen hånd. Når hun kommer til tomt hus blir hun fortvilet og drar inn på kroa for å vente der, men rastløs begir hun seg ut på veien igjen og møter sin skjebne.

Dette er ikke en komplisert krimbok. Som leser skjønner jeg straks hvem som drepte Poona, og hvorfor. Selv om Fossum gjør noen halvhjertede forsøk på å så tvil, blir det aldri troverdig nok til at man slipper den hovedmistenkte. Alt er så opplagt.

Personene i boka er ikke kompliserte. Man gjennomskuer de fleste ganske fort i forhold til motiver og måter å handle på. Man føler sympati med Gunder Jomann, som virkelig ikke fortjener alt han må gjennomgå, men det er også det nærmeste forholdet man får til noen av karakterene. De andre gjør ikke uslettelig inntrykk.

Boka er absolutt lesverdig, selv om den ikke holder standard som suveren krim i mine øyne. Det som bærer boka er Fossums fokus på hva som skjer med et lite bygdesamfunn når grusomme ting inntreffer. De fleste har sett eller oppfattet noe i forbindelse med drapet, men ønsker ikke å blande seg inn. De tror det beste om sine medborgere, og ønsker ikke å skape problemer. Hvem i bygda kunne gjort noe så grusomt? De er alle sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner eller kollegaer. Det er også hjertskjærende å lese om hvordan Gunder fortrenger sannheten og ikke melder Poona savnet, men leser om drapet som om det ikke har noe med hans liv å gjøre. Det livet som skulle bli så lykkelig.

Boka er lettlest og oversiktelig, og er derfor er ei fin bok å starte med når man skal ta de første skrittene inn i krimsjangeren. Er man derimot godt inni Jo Nesbø og Stieg Larsson, er nok plottet i denne boka for enkelt hvis man ønsker god spenning som ikke forløses før siste side.

Jeg oppfordrer likevel til å lese og anmelde boka, som nylig ble kåret til tidenes beste norske krimroman i Dagbladet, og har blitt vist som serie på NRK. Kanskje jeg har oversett noe?

Dagbladet kårer Norges krimdronning

Denne sommeren har Dagbladet tatt seg tid til å kåre de 25 beste norske krimromanene gjennom tidene. En jury av litteraturkyndige folk har presentert en liste over bøker de synes bør inngå i kåringen, og deretter er det Dagbladets lesere som har stemt. Personlig er jeg overrasket over hvor lite kommersiell listen er. Det var å forvente at Jo Nesbø var bredere representert, etter å ha toppet enhver liste de seneste årene. Det var også noe overraskende at det var "Rødstrupe" som til slutt ble juryens valg.
Dette sier kanskje noe om at listen baserer seg mer på kvalitet enn på fortatternes evne til å markedsføre seg. Det er jo bra! Da er det bare for virkelige krimelskere å shoppe fra Dagbladets liste når de skal lese kvalitetskrim.

Da var det kanskje mindre overraskende at vinneren ble Karin Fossums "Elskede Poona". Juryen har valgt ut fra kvalitet og lister opp flere tildels ukjente forfattere (for folk flest). Karin Fossum har mange et forhold til, og kåringer i Dagbladet kan nok fort bli dreid over på salgstall igjen.
Jeg har ikke noe forhold til Karin Fossum. Jeg har lest "Den som frykter ulven", og den var helt ok.

Vanligvis pleier jeg skygge unna store boklanseringer og bøker som alle leser, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak. Jeg har lagt inn "Elskede Poona" på iPoden, og nå tar jeg den med meg på reise. Så får vi se da... Kanskje den er best?

Late sommerdager og gode bøker

Endelig har ferien kommet, og jeg har plutselig tid til å sluke bøker når det skulle passe meg. Det vil si: mens jeg klipper plenen, mens jeg luker ugress, mens jeg rydder, vasker, lager mat osv.

Sommer er lydbok på iPoden. Akkurat nå er det Boktyven av Markus Zusak som underholder meg mens jeg gjør forefallende arbeid i heimen. Fascinerende bok. Spesielt ettersom fortellerstemmen er selveste døden. Anbefaler dere å lese omtalen her.

Ellers er sommeren også engelsk litteratur. Det har blitt tradisjon å lese engelske bøker når jeg er i feriemodus, og i år er første bok ut Slaughterhouse Five, or The Children's Crusade av den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut.
Denne boka ble gitt ut i 1969, og er basert på Vonneguts egne erfaringer som amerikansk krigsfange, hvor han opplevde bombingen av Dresden under andre verdenskrig.

Romanen er en antikrigsbok i science fiction sjangeren. Den handler om soldaten Billy Pilgrim som opplever at tiden oppløses slik at han konstant hopper fram og tilbake mellom hendelser i livet sitt. I starten kan dette være en utfordring for leseren, men etterhvert blir man vant til formen.

Billy forholder seg til "Tralfamadorer", som er klassiske romvesner. De diskuterer forholdet mellom fri vilje og skjebne i menneskets liv. De forteller at de har vært i kontakt med over 31 bebodde planeter i verdensrommet, men bare på jorda er det snakk om en egen fri vilje. Billy Pilgrim støtter deres teori om at det meste i livet er forutbestemt, og dermed ligger det i kortene at krig er uunngåelig. Å stoppe krig er like fånyttes som å stoppe isbreer.

Vonnegut selv er en skarp kritiker til denne form for ansvarsfraskrivelse, og ønsker gjennom boka å vise hva slik tenking fører til.

Da jeg begynte å lese om planeten Tralfamadore, slo det meg at det er her Madrugada har hentet albumtittelen til sin femte skive Live at Tralfamadore fra. Da jeg søkte det opp på nett, viste det seg å stemme. Bandmedlemmene i Madrugada er Kurt Vonnegut fans.

Jeg støtter dem.

Selv om jeg ikke har lest ut boka enda, er det noe med den svarte humoren og det direkte språket, som gjør at Vonnegut antakerligvis vil ende på lista mi over lesverdige forfattere; og det til tross for at jeg ikke er science fiction fan!

Ny oversettelse fra Japan

I fjor vår hadde vi besøk av Yngve Johan Larsen, en tidligere Kippermo-elev som nå bor, studerer og jobber i Japan.
Han var innom for å snakke litt om oversettelsen han hadde gjort av romanen Battle Royale, skrevet av Koushun Takami.

Nå har Yngve oversatt nok en bok til norsk, og denne gangen er det boka Kjedebrev av Hiroshi Ishizaki.

Dette er en thriller fra Tokyo som handler om tre forskjellige jenter som blir invitert til å skrive en kjedebrev-roman på nett. Invitasjonen kommer gjennom en anonym sms, men jentene synes det høres spennende og interessant ut så de setter i gang å skrive. De har fått hver sine karakterer de skal gi liv til: En jente, en detektiv, en lærer og en "stalker". Opphavsmannen til ideen gir selv liv til "stalkeren". Plutselig forsvinner den ene karakteren både fra romanen og det virkelige liv, og det blir uklart hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Dermed er spenningen i gang.

Boka blir garantert å finne på biblioteket!

Bloggertur til Nasjonalbiblioteket på Mo i Rana

I dag reiste bibliotekbloggerne til Mo i Rana for å besøke Nasjonalbiblioteket. Vi hadde først ei økt hvor vi ble informert om nysatsninga www.bokhylla.no og hvor vi fikk presentert for NB hva vi driver med på skolebiblioteket. Deretter ble vi tatt med på en reise i Norges hukommelse.

Det var fascinerende å høre om 45 hyllekilometer med bøker i sikringslageret som ligger i Mofjellet, det var spennende å se utstyret som blir brukt for å digitalisere lydopptak fra f.eks. 1930- tallet, og det var rett og slett stilig å se robotene som opererer Nordens første automatlager.

Jeg tror at både voksne og elever lærete mye på denne ekskursjonen, som markerer slutten på dette skoleårets vellykkede bokblogging.

Vi kan trygt anbefale Det digitale Nasjonalbiblioteket, hvor man kan søke i en million digitale objekter: aviser, bøker, bilder, tidsskrifter, musikkopptak, nettsider, lydopptak, radio og film.

Vi kommer gjerne tilbake!

Vinner av ungdommens litteraturpris

220 9.klassinger har talt:
Terje Torkildsens bok "Marki Marco" er fjorårets beste ungdomsbok.
Da den kom ut høsten 2008 skapte den debatt i media på grunn av sitt grove språk og sine eksplisitte sexskildringer. Mange voksne mente at det var unødvendig å eksponere ungdom for slik litteratur, og at dette ikke var veien å gå for å inspirere flere ungdommer til å lese bøker.

Da jeg var i Stavanger i vinter, på årskonferansen til Lesesenteret, var det denne boka foredragsholderne fikk i gave. Det vil si at noen voksne også har skjønt at dette er ei bok man bør lese.

På utkikk etter god sommerlektyre?
Stikk innom biblioteket, og døm selv!

Les mer her:
Dagbladet
Foreningen !les
NRK

Eksamenstanker

Temaet for årets norskeksamen for 10.klasse var: "Skulle bare være morsom", altså grensen mellom spøk og alvor.
For tida sitter jeg og retter ca 160 av årest eksamener, og det er på mange måter interessant lesning. Noen elever har jobbet godt i forberedelsestida, mens andre har nok tatt det litt mer på sparket. Hvordan har elevene forbedret seg?

Det som er interessant, er diskusjonsforumene rundt om kring, hvor elever går inn og diskuterer tema og mulige løsninger på "problemet".
De diskusjonene jeg har vært inne på bærer preg av at elevene er frustrert over tema, og trenger skriveråd.
I eksamenssammenheng er dette morsomt, for da kjenner ingen andre enn Udir oppgavene på forhånd. Diskusjonene i forum er en kjempefin idémyldringsbase, hvor elever får gode ideer av å lese andres spådommer og temadiskusjoner. Slik kan man møte opp på eksamensdagen med mange fine innfallsvinkler til de forskjellige oppgavene man møter.
Noen forum jeg har vært inne på, er for eksempel:

Topp.no - snakk
diskusjon.no

Når det gjelder å gå inn på forum å hente informasjon om tidligere gitte eksamensoppgaver, vil jeg derimot advare mot dette. Det er fint å utveksle erfaringer, men det krever selvkontroll og gode tekstferdigheter for ikke å gå i plagieringsfella. Nettet er fullt av elevtekster, og det er fin forberedelse å lese slike før en selv skriver. Man kan gjerne hente inspirasjon og låne ideer, men
å stjele andres tekster og bruke dem som egne er både ulovlig og dumt. Blir du ferska får du karakteren 1. Å prøve å omskrive en annens tekst blir sjelden bra. Læreren din kjenner skrivestilen og språket ditt, og vil sannsynligvis ane ugler i mosen hvis teksten du leverer er veldig annerleses i språk og stil.
Moralen er egentlig ganske enkel:

Skriv din egen tekst!

"Jenta som lekte med ilden" på kino 18.september

I starten var det meninga at de to siste bøkene i Stieg Larssons Millenium- trilogi ikke skulle spilles inn for kino, men heller gå som TV-serie.

Etter suksessen med "Menn som hater kvinner", som foreløpig har hatt 2,4 millioner seere rundt om, er det nå klart at både "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes" er klare for lerretet før jul. Den siste filmen har premiere 27. november.

Alle tre filmene vil også vises som TV-serier etterhvert, så har man ikke fått lest de fantastiske bøkene, vil man kanskje ikke unngå å bli kjent med Mikael Blomquist og Lisbeth Salander i framtida.

Jeg anbefaler selvsagt at man leser boka før man ser filmen, for selv om "Menn som hater kvinner" var tilfredsstillende tro mot boka, må en regissør foreta noen valg. Det er ikke alt i en 800 siders krimbok en får plass til i løpet av 2, 5 timer. Lisbeth Salander er rå på film, men hun er enda råere i tekst.

I de neste to bøkene er det Salanders barndom og oppvekst som har fokus.

Jeg har nevnt det tidligere... hun er en sjeldent interessant romankarakter.

Harens år - Arto Paasilinna

Harens år handler om hvordan en liten hare kan forandre et liv.

Journalisten Vatanen og hans fotografvenn er ute på oppdrag i de finske skoger da en hareunge hopper foran bilen. Hareungen skader foten, og Vatanen får en umiddelbar omsorg for dette vesenet. Så stor er omsorgen, at han bestemmer seg for å forlate sivilisasjonen og det livet han har i byen til fordel for skogen og det enkle liv. Han forlater dermed en slem kone og avisjobben som han egentlig ikke liker, og starter på en eventyrlig ferd gjennom Finland hvor han møter på alle slags mennesker, dyr og utfordringer. For å si det slik, alle møtene er morsomme og bemerkelsesverdige på sin måte, og man bevarer bildene i hodet i lang tid fordi de er så originale og sprø.

Jakten på det enkle liv, og flukten fra samfunnet er et tema som jeg har berørt før. På en måte føles det som om Erlend Loe har et forhold til Paasilinnas litteratur når jeg leser denne boka. Kan det være her han har hentet inspirasjonen til vennskapet mellom mann og skogsdyr? Vi vet jo at Loe har skrevet Fakta om Finland, så noe der borte må jo ha inspirert han? Og gjett hva.. Paasilinna og Loe har samme forlegger i Italia. (uten at det er noe bevis for at Loe liker Paasilinnas bøker, eller overhodet har lest noe av han).

Denne boka er, som den forrige jeg leste, utrolig lettlest. 159 sider gikk på en flytur tur/retur Mosjøen/Oslo.

Den er delt inn i korte kapitler, som hver for seg forteller sine historier mens Vatanen reiser gjennom Finland uten annet mål for øye enn å skaffe seg litt mat og leve på tilfeldigheter.

Dette er en bok jeg anbefaler til folk som liker overraskelser og gode fortellinger, til folk som liker søte dyr, men hater fugler, til folk som tåler lukta av heimkok og skogbranner, og som ikke blir støtt over at for lengst døde folk prøves gjenopplivet. Blant annet...for her er så mye, mye mer! Velbekomme.

Kverneland amputerer Hamsun

Steffen Kverneland er kjent for sine humoristiske illustrasjoner av klassisk litteratur, utgitt i Amputerte klassiskere I–IV. Her har han tegnet nyversjoner av blant annet Snorres kongesagaer, J.R.R. Tolkien, Dante, Ragnar Hovland og Dag Solstad.

I april tolker han Hamsuns liv og verk i Dagbladet i fire episoder. Hittil har vi fått smakebiter fra Nobelprisen og Sult.

Kvernelands amputerte klassikere står i en særstilling i det norske tegnemiljøet. Amputasjons- teknikken består i å illustrere bruddstykker av kjente litterære verk, resultatet blir politisk satire og en egenartet litteraturkritikk. Om dette sier tegneren selv (Haugesunds avis 12.11.01): ”Det går et skille mellom sjikane og hyllest. Jeg liker å sjikanere forfattere ved å illustrere deler av bøker som er dårlig eller latterlig skrevet, gjerne med forfatteren selv i hovedrollen, Andre ganger illustrerer jeg gode, inspirerende bøker. Da følger jeg heller tekstens intensjoner. En tommelfingerregel er at når jeg illustrerer Hamsun eller Sandemose, da er det hyllest, når Kjærstad eller Bjørnstad, da er det sjikane.”

Ettersom det er Hamsunår i år, er det artig å lese Kvernelands tolkning av forfatterskapet. Kanskje en idé å ta vare på disse tegneseriene til en eventuell muntilg eksamen? Hvem vet hva en kan få bruk for. Det er uansett et stort pluss å ta med dagsaktuelt stoff i slike sammenhenger.

Kilder:
http://www.haugesund.kommune.no/om-haugesundsforfattere/kverneland-steffen-article1627-1589.html

http://www.nb.no/hamsun2009/aktuelt_h09/hamsun_amputert

http://gfx.dagbladet.no/magasinet/2002/03/16/kverneland.jpg

Den elskelige giftblandersken - Arto Paasilinna

Forlag: Aschehoug
Norsk utgave: 2008
Sider: 175

Arto Paasilinna er en finsk forfatter som beskriver hverdagslivet i Finland. Han ble født i 1942, og debuterte i 1972. Bøkene hans er oversatt til over 20 språk og han har vunnet en rekke litterære priser.

Linnea Ravaska er en pertentlig oberstinne på 77 år. Hun har vært enke i en rekke år, ettersom ektemannen Rainer Ravaska gikk bort samme året som OL ble arrangert i hovedstaden; altså i 1952.
Hun har flyttet fra Helsingfors til et lite, rødt torp i skogen, for å slippe unna fostersønnen Kauko Nyyssönen og hans to kriminelle venner. Disse karene har fått det for seg at livet er urettferdig, at det ikke er noe mening i at de, som er i sin beste alder, skal få så lite sosialstønad at de knapt har penger til øl, mens en eldgammel kjerring som ikke trenger stort, kan heve stor enkepensjon og stappe pengene under hodeputa. De tar derfor saken i egne hender, og en gang i måneden reiser de ut til Linnea for å innkassere halve trygda hennes, feste på torpet og ødelegge det de kommer over.

Når de tvinger henne til å skrive under et testamente, hvor pengene etter hennes dødsfall vil tilfalle pøblene selv, skjønner Linnea at hennes dager er talte. Hun flytter dermed inn til byen i leiligheten til en gammel venn, legen Jaakko Kivistö. Her skaffer hun seg de medikamenter hun trenger, og begynner å blande gift som hun skal ha på lur i fall hun vil komme til å trenge det. Moralen er at det er bedre å ta sitt eget liv med gift enn å bli tatt av dage av vandaler og fyllesvin.

Og her begynner moroa...
Det er helt utrolig at det finske hverdagsliv, preget av arbeidsledighet, alkoholisme og familievold, kan beskrives så komisk som det gjør her. Obestinnen kommer i skade for å begå det ene drapet etter det andre, og leseren ler høyt!
En kan vel kalle humoren i boka for satire. Det er helt åpenbart at forfatteren gjør narr av menneskers laster og skrøpeligheter, og at vi derfor synes et hvert dødsfall er velfortjent.

Boka er lettlest og morsom, og jeg anbefaler den spesielt for folk med svart humor!

Nordisk råds litteraturpris til Per Petterson

Per Petterson og hans roman «Jeg forbanner tidens elv» er årets vinner av Nordisk råds litteraturpris.
Prisen er på 350 000 danske kroner, og regnes for å være den mest prestisjetunge nordiske litteraturprisen.

Dette er langt fra den første prisen den norske 56-åringen får. For denne boka har han blant annet vunnet kritikerprisen og brageprisen, og 2003-boka «Ut å stjæle hester» hentet også hjem flere trofeer, både i Norge og utenlands.

De nominerte:

Danmark:
* Helle Helle: «Ned til hundene», roman, Samlerens, 2008
* Ursula Andkjær Olsen: «Havet er en scene», dikt, Gyldendal, 2008

Finland:
* Jari Järvelä: «Romeo ja Julia», roman, Tammi, 2007
* Robert Åsbacka: «Orgelbyggaren», roman, Schildts, 2008

Island:
* Auður A. Ólafsdóttir: «Afleggjarinn», roman, Bókaútgáfan Salka, 2007
* Sigurbjörg Þrastardóttir: «Blysfarir», dikt, JPV útgáfa, 2007

Norge:
* Per Petterson: «Jeg forbanner tidens elv», roman, Forlaget Oktober, 2008
* Øyvind Rimbereid: «Herbarium», dikt, Gyldendal Norsk Forlag, 2008

Sverige:
* Andrzej Tichý: «Fält», roman, Albert Bonniers Förlag, 2008
* Johan Jönson: «Etter arbetsschema», dikt, Albert Bonniers Förlag, 2008

Færøyene:
* Toróddur Poulsen: «Rot», dikt, Mentunargrunnur Studentafelagsins, 2007

Grønland:
* Mâgssánguaq Qujaukitsoq: «Sisamanik teqeqqulik», dikt, Forlaget Atuagkat, 2007

Det samiske språkområdet:
* Ingen nominerte verker

(Kilde: www.dagbladet.no/2009/04/03/kultur/litteratur/per_petterson/ 5600583/)

Påskeferie og lesestoff

Nå er det snart ferietid, og da bør man ha ei bok klar hvor enn man er, eller hva enn man skal gjøre.

Hva skal jeg lese? Lese ferdig en av de mange bøkene jeg har begynt på? Kanskje...

Tar nok med meg Yacoubian-bygningen av Alaa Al Aswany, for den bør jeg lese ut nå, men jeg har blitt ekstra interessert i en annen forfatter og tror nok nysgjerrigheten min tvinger meg til å skaffe meg en av hans bøker nå.

Først og fremst har jeg lagt merke til bokomlsagene i bokhyllene på flyplassene rund omkring. Det er noe med dem som er litt sånn småabsurd. De har fått meg til å stoppe opp flere ganger, for bare å holde boka og lese bakpå. I tillegg har forfatteren et stilig navn, og så er han finsk. Jeg liker å lese bøker om steder jeg ikke kjenner så alt for godt.

Jeg snakker om Arto Paasilinna og bøkene hans om det finske dagliglivet.

I løpet av en uke snakket jeg med to forskjellige personer, som begge hadde lest bøker av forfatteren. De var veldig engasjerte da de skulle gi beskrivelser av bøkene. Den ene hadde lest De hengte revenes skog og den andre hadde lest Kollektivt selvmord. De fortalte begge om absurde situasjoner, svart humor og gode personskildringer. Da var jeg solgt.

Jeg reiste fra Oslo etter å ha vært innom tre forskjellig bokhandlere UTEN å ha kjøpt bøker av Arto Paasilinna. (Jeg hadde imidlertid tatt på bøkene hans og vurdert om jeg skulle kjøpe de.. men tenkte at jeg måtte lese du noen bøker hjemme først) Følte meg flink da jeg greide å la være, men etterhvert har suget etter disse historiene vokt seg stort. Nå skal jeg feire påsken med å lese minst en av bøkene. Hvilke, kommer nok an på tilfeldigheter; som hvilken bok jeg kommer føst over eller hvilket omslag som tiltaler meg mest i øyeblikket.

Det som er helt sikkert, er at jeg skal lese Arto Paasilinna i påskeferien, og at jeg kommer til å anmelde den her etterpå.

Andvake - Jon Fosse

Jon Fosse er ein norsk forfattar og dramatikar som vaks opp i Kvam i Hardanger, men er no busett i Bergen. Han har skrive mykje i mange sjangrar, og fått mange prisar for det han har produsert. Som dramatikar har han fått merkelappen Noregs nye Ibsen, og skodespela hans er godt kjende ute i verda.
Kvart år rangerer det britiske konsulentselskapet Synectics dei hundre største nolevande genia i verda. På plass nummer 83 på lista til Synectics Survey of Contemporary Genius i 2007, blenkja namnet til forfattaren, diktaren og dramatikaren Jon Fosse frå Hardanger.
– Dette er berre tull, men sjølvsagt stas, seier han sjølv.

Andvake betyr, i følge Fosse sjøv, søvnløyse.
Boka er på 73 sider, og rammeforteljinga kjenner vi att frå Juleevangeliet. Syttenåringane Asle og Alida dreg frå heimplassen sin utanfor Bjørgvin då Alida blir gravid. Foreldra til Asle er døde, faren til Alida stakk av heimanfrå då ho var tre, søstra og mora har ho ikkje noko godt forhold til. Asle og Alida har berre kvarandre, og Asle tek ansvar for livet til Alida og den ufødde ungen.
I Bjørgvin er det ingen som vil gi dei unge husly, då det på denne tida bringer med seg stor skam å vere gravid på slikt vis. Det er haust, og vêret er surt og kaldt. Dei er trøtte, slitne og alt dei treng er ei seng å kvile i. Alida skal snart føde, og Asle må bryte seg inn i huset hos ei fødekone for å verje om familien sin. Kona forsvinn, og er ikkje tilstade når fødselen tek til. Asle må heilt på andre sida av byen for å søkje hjelp til Alida, og forteljinga endar opp med desse orda:

" No er det berre oss att, seier Alida
Du og eg, seier Asle
Og så vesle Sigvald, seier Alida"

Jon Fosse er ein tagal mann. Han seier ikkje mykje, så historia ligg i det han IKKJE seier; det vi må lese mellom linjene. Han skapar setmninga gjennom oppbygging av setningane. Ved å ikkje sette punktum, men la setningane springe over ei heil side utan å stoppe. Gjennom å plutselig ha korte setningar, som stoppar ofte. Det er som å lytte til musikk når ein les, og historia følgjer hovudpersonane sine pulsslag.
Historia ligg altså i språket (formen), meir enn i sjølve forteljinga, som tilsynelatande er enkel. Andvake tek opp Fosse sine vanlege tema: verjelause menneke som har stor tru på noko betre, om den sterke kjærleiken mellom ungdom, og om banda mellom generasjonar.
Om sitt eige forfattarskap seier Fosse dette:

"For meg er form og innhald eitt og det same, og det eg har å seie må seiast gjennom form, og form blir langt på veg til gjennom det som blir sagt."
(Vis omtale)

Andvake har begeistra eit samla anmeldarkorps, og er av mange regna som Fosse si beste utgiving hittil. Boka var òg nominert til Brageprisen 2007.

Fosse skriv postmodernistisk, i likskap med Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Erlend Loe, Øyvind Berg, Gro Dahle med fleire.
I postmodernismen speler formen større rolle enn innhaldet. Ein leiker med språk og stilartar, blandar sjangrar, og hovudtanken er at dei store forteljingane (ideologiane) er døde. Desse blir erstatta av mange, små og like viktige forteljingar; slik som Andvake.

Personleg vart eg ikkje slått i bakken av denne forteljinga. Det er mogleg at ho har festa seg betre enn eg trur, og at eg støtt vil kome til å tenkje på ho. Det vil tida vise, og då kan eg etterkvart seie at boka var minneverdig. Mange, om ikkje alle anmeldarene, seier at boka er strålande vakker og lysande.
Eg hadde ikkje same opplevinga. Eg syntes tvert i mot at ho var dyster og mørk. For ein nordlending som meg, er ikkje den vestlandske, tause, uuttalde kjærleiken lysande og vakker, og sjølv om eg blir fascinert av at så mykje kan seiest gjennom formen, er eg fortsatt stor fan av dei gode forteljingane.

Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 2008

Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur ble delt ut av kulturminister Trond Giske 20. mars. Prisene er delt inn i flere kategorier, og her er de listet opp:

Litteraturprisen: Sverre Henmo for boka Natt på Frognerbadet (Gyldendal)

Bildebokprisen: Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter for boka Eg kan ikkje sove no (Samlaget)

Fagbokprisen: Ivo de Figueiredo for boka Støv: En bok om Henrik Wergeland(Aschehoug)

Debutantprisen: Kari Stai for boka Jakob og Neikob (Samlanget)

Illustrasjonsprisen: Thore Hansen for boka Verdens største gorilla og andre rim (Cappelen Damm)

Oversetterprisen: Thomas Lundbo for boka Kiffe kiffe i morgen (Minuskel forlag)

Tegneserieprisen: Sigbjørn Lilleeng for Nebelgrad blues 4 - Eksossolo (Jippi forlag)

Kritikerprisen: Bjørn Sortland for boka Alle har eit sultent hjerte (Aschehoug)

Jeg vil kanskje aller mest oppfordre til å lese Ivo de Figueiredo sin fagbok om Henrik Wergeland, som i fjor var nominert til Brageprisen. Den har fått mye ros for sin spesielle layout, bildebruk og presentasjon, noe vi kjenner igjen fra boka Slipp meg: en bok om Henrik Ibsen fra 2006.

Boken gis som gave til elever ved studieforberedende utdanningsprogram på 2. trinn i videregående skole, og som klassesett til alle videregående skoler i landet, men den kan også leses av nysgjerrige elever på ungdomstrinnet.

"... en presis, lettlest og kunnskapsrik bruksbok der Wergelands liv og diktning foldes ut og løftes inn i et fruktbart, mangfoldig og høyst moderne pedagogisk rom."

Arne Hugo Stølan, VG Anmeldelser

Suveren favoritt blant leserne!

Jo Nesbøs «Snømannen» ble kåret til fjorårets beste roman av kjøperne i Bokklubben Nye Bøker. Det var første gangen en krimbok nådde helt til topps. Også i år er Jo Nesbø lesernes favoritt.

For andre år på rad har han altså vunnet lesernes pris. Prisen deles ut etter avstemning blant leserne i Bokklubben Nye Bøker. Nesbø var en overlegen vinner. Blant de 4.800 stemmene som kom inn, kapret han brorparten. Nesbø får prisen for «Hodejegerne», den eneste av de åtte kriminalromanene han har skrevet uten Harry Hole i hovedrollen.

Prisen er på 50.000 kroner og en skulptur av Kjell Erik Killi Olsen. I tillegg får prisvinneren ytterligere 50.000 kroner som han kan dele ut til en ung, lovende forfatter.

Og moldenseren Nesbø gikk ikke langt for å finne sin prisvinner. Han valgte Lars Petter Sveen (26) fra Fræna utenfor Molde, som nettopp har gitt ut novellesamlingen «Køyre frå Fræna». Han sier at han valgte Sveen fordi han skriver godt, spennende, interessant og originalt. Sveen fikk tirsdag sin andre pris på få dager. Lørdag fikk han Tarjei Vesaas' debutantpris. Han har også fått Aschehougs debutantpris. Sveen skrev novellesamlingen mens han gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. Nå tar han bibliotekutdanning i Oslo.

Sinna Mann

Animasjonsfilmen "Sinna Mann" hadde premiere i går, 18.mars, i forbindelse med åpningen av Redd Barnas kampanje mot vold i hjemmet. Filmen, som er laget av Anita Killi, er basert på ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus' bok ved samme navn.

Denne boka ble skrevet på oppfordring av bl.a. Alternativ til Vold i 2003, som samtalebok for store og små om et tema som er vanskelig, nemlig familevold og vold mot barn. Da boka kom ut, mente mange at dette var for sterk kost. Andre opplevde at vanskelige tema ofte kan tas opp gjennom å snakke om bøker, og at dette er en fin måte å bearbeide følelser på. Boka ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris samme året som den kom ut og har blitt satt opp på teaterscener rundt om i landet.

Billedboka handler om gutten Boj og hans hverdag hjemme; som alt i alt dreier seg om å føle på hvilket humør faren er i til en hver tid:

«Boj lytter. Det er noen i stua. Det er Pappa. Er Pappa stille? Er Pappa glad? Er Pappa rolig? Ja. Nå er Pappa rolig. Nå er Pappa glad! Se så glad Pappa er! Han er blid som epler på bordet og rosiner i en gul skål…Eplekakeblid.»

Mammaen til Boj er nervøs og prøver å forbygge alle eventuelle sinneutbrudd ved å hysje på Boj, som ikke sier et ord. Boj lurer på om det er hans skyld at pappa er sint og voldelig.

Det som er fascinerende med bildebøker er hvordan bilder og tekst underbygger hverandre, utfyller hverandre, og av og til motsier hverandre for å skape ekstra sterke kontraster.

Gro Dahle og Svein Nyhus samarbeider godt.

Gro bygger opp stemningen med språket, og teksten dundrer avgårde i takt med Bojs hjerteslag. Ord repeteres helt til de bare blir lyder og babbel, slik barnet ofte gjør når de ikke vil høre mer på foreldres krangling.

Svein sine illustrasjoner er dystre i fargene, med unntak av rødt fargeinnslag i pappas panne og på pappas knoker. Rødt signaliserer fare. Pappa tegnes større og større jo sintere han blir, og forholdet mellom menneskene illustreres godt gjennom måten de er plassert i forhold til hverandre i bildet.

Alt i alt uttrykkes Bojs angst veldig godt gjennom ordene og bildene i boka.

Bojs løsning på problemet er å skrive brev til kongen og be om hjelp, for kongen må vel kunne ordne opp:

«Kjære Kongen, skriver Boj. Pappa slår, skriver Boj. Er det min skyld? Skriver Boj.»

Da animasjonsfilmen hadde premiere på Gimle Kino i går, var kong Harald tilstede. Han la ikke skjul på at historien til Boj rørte hans innerste.

Les mer:

http://www.aftenposten.no/nyheter/kongelige/article2984995.ece

Ut på reise igjen

Denne vinterferien har vært preget av jobbing, og det innebærer lesing av faglitteratur. Ikke bare har jeg lest 10. klassen min sine særemner i RLE om de store verdensreligionene, men nå står altså de danske læreplanene for tur. Jeg er på farten til København for å møte Undervisningsministeriet og høre om deres arbeid med læreplanene i danskfaget, og da må man ha gjort hjemmeleksa på forhånd.
Dessuten skal fagboka Effektiv planlegging og vurdering - rubrikker og andre verktøy for lærere leses. Ei bok skrevet av Henning Fjørtoft, som kom ut på Fagbokforlaget nettopp. Denne boka skal forhåpentligvis gi meg mange nye ideer til å planlegge og gjennomføre gode undervisningsopplegg i framtida.
Målet er å skumme gjennom disse på tur ned til København.

På veien hjem, derimot, kan jeg belønne meg selv med å lese en av de mange bøkene jeg parallell-leser. Denne gangen tror jeg det blir Norsk litteraturhistorie- fritt etter hukommelsen av Knut Nærum. Det er, som tittelen sier, en reise gjennom litteraturhistorien slik Knut Nærum husker og oppsummerer. Norsklærerhumor på sitt ypperste!

Juleoratoriet - Göran Tunström

Göran Tunström (1937-2000) var en svensk forfatter som vokste opp på det lille stedet Sunne i Värmland, og det er her handlingen i Juleoratoriet for det meste utspiller seg. Romanen ble utgitt i 1983, ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1984, og ble filmatisert i 1996. Tunström er kjent for sin personlige og til dels selvbiografiske skrivestil.

Som tittelen tilsier, er Johan Sebastian Bachs "Juleoratoriet" en rød tråd gjennom hele romanen. Det starter med at Solveig Nordensson dør på tragisk vis den dagen det lokale koret skal framføre Bachs "Juleoratoriet", etter ti års forberedelser.
Romanen starter in medias res i det Victor, Solveigs barnebarn, mange år etter er i ferd med å fullføre oppsetningen av "Juleoratoriet" hjemme i Sunne. Slik knytes den røde tråden sammen på en vakker måte. Resten av romanen fortelles retrospektivt.

Vi følger tre generasjoner menn, som etter Solveigs død preges av savn og tap. Solveigs ektemann, Aron, forsvinner inn i tausheten og blir en mager støtte for barna Sidner og Eva- Liisa. Sidner er da 12 år, like gammel som Tunström selv var da han mistet sin far. Aron lever ut sin sorg og lidenskap gjennom brevvelksling med en like fortapt kvinne fra New Zealand, som heter Tessa Schneideman. Da han omsider bestemmer seg for å reise ned for å redde henne fra fortapelsen, ender han opp med å ta sitt eget liv på veien ned. Han lar Tessa leve i lengsel og smerte, noe som ender med at hun mister forstanden.

Hovedpersonen i boka er Arons sønn, Sidner. Vi følger historien gjennom hans øyne. Han knytter seg til mennesker som kan støtte ham gjennom sorgen, da spesielt bestevennen Splendid, men også forfatteren Selma Lagerlöf og en ung kvinne som heter Fanny. Han pleier å spille piano for Fanny, og aldersforskjellen til tross, blir dette hans erotiske oppvåkning. Fanny slipper han til en eneste gang, og etter dette ene samleiet kommer Victor til verden. Fanny reiser bort, og Sidner får aldri ta del i oppdragelsen av sønnen. De treffes kun sporadisk, og da uten at Victor vet at Sidner er faren.
Det kommer plutselig en etterlysning av Aron fra New Zealand, og Sidner skjønner etterhvert at faren er død. Når han i tillegg innser at en ung kvinne har ventet forgjeves i New Zealand, bestemmer han seg for å reise ned å rette opp den skaden faren har gjort. Det ender med at han finner Tessa og gifter seg med henne.

I en alder av 15 år møter Victor sin far igjen. Sidner kommer en tur tilbake til Sunne, hvor Victor i mellomtiden har levd et overbeskyttet og usosialt liv sammen med sin vakre og affekterte mor. Det skapes umiddelbart sterke bånd mellom far og sønn, og historien veves tilbake til Solveig, familen Nordessons lyspunkt og kjærlighet. Etter dette bestemmer Victor seg for å fullføre det bestemoren aldri fikk ta del i.

Jeg elsker gode historier, og denne romanen forteller mange. Handlingen nærmest løper fra den ene bemerkelsesverdige fortellingen til den andre, og ettersom disse inneholder både glede, sorg og latter, greide de å røre ved noe langt inni hjertet mitt. I tillegg er språket til Tunström poetisk, klokt og vakkert. Selve høydepunktet for meg var at han hadde skrevet inn en litterær skikkelse som Selma Lagerlöf, den første kvinnelige forfatteren som fikk Nobelsprisen i litteratur (1909), og som også kommer fra Värmland.

Sidner skrev mange kort til Victor mens han var i New Zealand, som han aldri fikk. Her uttrykker han lengselen til sønnen:
"Nært og Fjernt er ofte ikke et spørsmål om avstand, men om holdning. Til Gud er det nøyaktig like langt. (...) Våre tanker er min vikelighet og min tanke 'nå' tvinner seg inn i din tanke 'nå' når du leser. 'Her'har min tanke plassert min kropp 'for lenge siden'. Victor, hvor jeg enn begir meg herfra, må jeg nærme meg deg!"

Doppler - Erlend Loe

Ett av kompetansemålene i Kunnskapsløftet etter 10. årstrinn lyder som følger:

Eleven skal kunne presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekster og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar.

Jeg har tidligere lest Naiv.Super. (E.Loe) sammen med elevene mine i 10. klasse, men nå som Kunnskapsløftet er så klar på at samtidstekster skal sammenlignes med klassisk litteratur, valgte jeg å kjøre Doppler med de to norsk-klassene mine.

Da jeg leste Doppler første gang i 2004, var det en typisk Erlend Loe-bok om en mann som ikke takler livet særlig bra, og som har vellykkede kvinner rundt seg som alltid får ting til. Det var kanskje litt uventet at Andreas Doppler ble bestevenn med en elgkalv, men rent bortsett fra det var alt som normalt i en bok skrevet av Erlend Loe. Språket var naivt, kontraster og ironi var de viktigste virkemidlene, noe som alltid skaper litt tragikomisk stemning i det han skriver.
Det lønner seg å lese gode bøker flere ganger, for ofte ligger det en ny dimensjon og venter, som man kanskje ikke oppdager ved første øyekast; med mindre man er en veldig god leser.

I Doppler oppdaget jeg plutselig Hamsun. Doppler fjerner seg fra samfunnet, trekker seg tilbake til skogen og ensomheten og legger klart fram at idealsamfunnet er jeger-og samlerkulturen, IKKE det teknologiske, fremmedgjorte samfunnet vi lever i til daglig. En ekte nyromantiker! I tillegg protesterer han kraftig mot kapitalisme og forbrukermentalitet, og ønsker seg tilbake til bytteøkonomi.

Vi skal altså sammenligne Doppler med Sværmere, som vi leste tidligere i vinter, og se på kontrasparene nevnt i Kunnskapsløftet (helt-antihelt osv). Selv om forfatternes protester mot samfunnsutvikling og fremmedgjøring kan ha likheter, kan man vel si at hovedpersonene i de to bøkene er menn med sprikende prosjekter.

Vi skal også gå mer i dybden av Doppler og analysere litt grundigere. Jeg er spent på hva elevene greier å oppdage. Jeg har allerede en leser som har funnet allusjoner til Et dukkehjem av Ibsen, gjennom at Dopplers fornuftige og modne datter har fått navnet Nora.

Vi skal gå inn på illustrasjonen på omlaget, tittelen på boka, språket og virkemidlene Erlend Loe anvender, Dopplers forhold til kvinner, faren, flinkhet osv.

Det er morsomt å gå på jakt i litteraturen. Man blir liksom litt klokere etterpå.

Nå kommer filmene!

Det er alltid spennende når bøker blir filmet, og det er for tiden mye å glede seg til. Personlig er jeg kjempespent på filmatisenringen av Menn som hater kvinner, og da kan man fort ha for høye forventninger.
Lisbeth Salander er en vanvittig interessant romanfigur, og det skal mye til å fylle den rollen perfekt på lerretet. Å innfri bildet jeg som leser har i hodet kan være en umulighet. Da bør karakteren bære med seg noe annet som likevel tilfredsstiller den kritiske Salanderfan. Det jeg har sett av trailere ser foreløpig lovende ut.
Norgespremiere 13.mars!

Jostein Gaarders Appelsinpiken og Sue Monk Kidds Bienes hemmelige liv hadde premiere på norske kinoer nå i slutten av februar. Jeg ser fram til å se sistenevnte. Boka er en av mine favoritter, nemlig.
Ellers kan vi glede oss til følgende:

20. mars: Yatzy - Harald Rosenløw Eeg
3. april: Blekkhjerte - Cornelia Funke
20.mai: Engler og demoner - Dan Brown
17. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen- J.K. Rowling

Til slutt var dagens høydare at Eva Isaksen har takket ja til å filmatisere Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland. TV-serien kommer til å bli NRKs dyreste noensinne, og resultatet vil ikke kunne nytes før i 2012. Anbefaler å lese bøkene i mens. Forføreren, Erobreren og Oppdageren. Sistnevnte fikk Jan Kjærstad Nordisk Råds litteraturpris for i 2001.

Alle bøkene nevnt ovenfor finnes selvsagt på biblioteket, så løp og lån!

Lesevaner

Å lese mange bøker parallelt kan jo være både og. Det tar lengre tid å bli ferdig med ei bok, men samtidig tviholder man litt ekstra på de vennskapene og miljøene man snek seg innpå da man åpnet boka første gang.

For tiden reiser jeg mye, og da kan reisetida benyttes effektivt med å lese bøker ganske uforstyrret. Man får lest noen sider mens man sitter på flyplassen, en god del sider til på flyet, og hvis man ikke blir bilsjuk, på busser og tog. Da går det i grunnen ganske radig.

Sist jeg var ute og reiste, måtte jeg velge en av de ti bøkene jeg driver og leser på da jeg pakket veska. Fant ut at Hamsuns Paa gjengrodde stier passet bra. Ikke bare skulle jeg se Sult på Torshovteateret om noen dager, men jeg ville vite mer om hva Hamsun selv mente om prosessen han ble utsatt for etter krigen.

Jeg kunne valgt Yacoubian-bygningen av Alaa Al Aswany, som jeg begynte å lese sist jeg var ute og reiste, men jeg hadde ikke lyst til å dra på mental ferd til Egypt denne gangen. Dessuten var boka folksom, og jeg hadde ikke lyst til å møte så mange mennesker akkurat nå.

Jeg burde vel strengt tatt lest ut Juleoratoriet av Göran Tunström, men den er så fin, så jeg sparer den liksom litt. Har ikke lyst til å forlate Sidner enda, for vi har kjent hverandre i ett år nå. (Ja, jeg burde virkelig lese slutten snart!)

Men jeg reiser ikke bare med én bok. Jeg har alltid en bok på iPoden også, og der var Levi Henriksen parat med Snø vil falle over snø som har falt (fantastisk tittel!). Det er godt å avveksle med lydbok når en for eksempel sitter på flytoget eller like før man sovner.
Men det ble aldri noe møte med Dan Kaspersen fra Skogli denne gangen. Hamsun var for sterk. En mann på 90 år som skriver sin egen forsvarstale var den som greide å holde på min konsentrasjon på turen ned til Oslo. Og jeg leste ut boka! Nå er den plassert i hyllen over gode leseopplevelser.
Da var det bare 9 igjen...

ET DUKKEHJEM - Henrik Ibsen

Alltid like aktuelle Ibsen. At Nora forlot mann og barn på 1800-tallet for å realisere seg selv, vil kanskje alltid stå som et symbol på kvinnefrigjøringen. At feminisme blir kalt "noraisme" i Kina forteller noe om at litteratur kan være grensesprengende og skape forbilder for mennesker som trenger ledestjerner for å tro på noe bedre. Gjennom å se et teaterstykke hvor en undertrykt kvinne viser sin styrke og forlater hjemmet, får kvinner andre steder i verden mot til å bryte ut av sine trange og kvelende rom.

Og vi i Norge kan jo tro at dette bare gjelder kvinner i andre deler av verden. Er lerkefuglen død? Er Torvald en utdøende rase blant norske menn? Har vi kvinner noen dører å slå opp i Norge i dag?
Anette Sagen... vår tids Nora.
Hvor utrolig er det ikke at historiens første hopp- VM for kvinner skjer i februar 2009, fem år etter at Sagen kjempet en beintøff kamp mot Torbjørn Yggeseth og det internasjonale skiforbundet. Et forbund som hadde bestemt at kvinner ikke fikk konkurrere i bakker over K90 eller i skiflygning. Å ikke få konkurrere fordi man er kvinne? Ærlig talt. Vi fikk stemmerett i 1913!
Ibsen er fortsatt like aktuell. Det er derfor han er verdens nest mest spilte dramatiker; etter Shakespeare.

Les dramaet her.

Sværmere av Knut Hamsun

Denne vinteren har vi lest Sværmere med 10.klassene på Kippermoen ungdomsskole. Det har vært morsomt å undervise elevene, for mange har fått sansen for Hamsun gjennom møtet med Ove Rolandsen.
Spesielt positivt er det at mange synes Hamsun skriver morsomt og frodig, og at han har gode personskildringer.
Ekstra heldige var vi kanskje da vi fikk drahjelp med NRK-serien "Himmelblå", hvor kjekkasen Roland går rundt og svermer på Ylvingen, og har klare likhetstrekk med Hamsuns storsjarmør. Tilfeldig? Tja...

I tillegg til å lese boka, så vi filmatiseringen "Telegrafisten", hvor Bjørn Floberg kler rollen som den store Rolandsen.
Da vi diskuterte forskjellene mellom bok og film, mente elevene at filmen var tydeligere på erotiske elementer. Der boka antydet ting, tok filmen det helt ut. Det er vel ofte slik det er.

Uansett bør boka leses. Det er en kort roman med relativt muntlig og lett språk til å være utgitt i 1904. Den er full av humor og gode kraftuttrykk slik som: "Jeg skal olivenolje deg".
Hamsun var en god forfatter, og skal du lese ei bok av han i Hamsunåret, så er dette en god
start!

Les Sværmere her.

Faste bokanmeldere på Kippermoen ungdomsskole

Vi har nå bestemt oss for å få nettsida til skolebiblioteket på beina igjen, etter at den har ligget nede i et par års tid.
Denne gangen skal de faste bokanmelderne våre få blogge, slik at bøker de leser kan diskuteres av andre.
Vi håper dette kan skape litt interesse omkring de forskjellige bøkene som leses for tida.

Bloggene skal ligge på bibliotekets hjemmeside sammen med annen nyttig informasjon, og disse skal være fagblogger; ikke personlige blogger.

Interesserte elever skal sende inn søknad innen 15. februar, og vi gleder oss masse til å sette igang kursing på disse elevene!

Velkommen!

Du har nå vandret inn i bibliotekarens leseblogg. Her vil jeg kommentere bøker jeg har lest, bøker du bør lese, og ellers annet fagstoff som gjelder leselyst og leseglede. Jeg håper du får inspirasjon til å finne leseren i deg.

Husk! Har du aldri lest en god bok, har du enda ikke funnet den rette.