Andvake - Jon Fosse

Jon Fosse er ein norsk forfattar og dramatikar som vaks opp i Kvam i Hardanger, men er no busett i Bergen. Han har skrive mykje i mange sjangrar, og fått mange prisar for det han har produsert. Som dramatikar har han fått merkelappen Noregs nye Ibsen, og skodespela hans er godt kjende ute i verda.
Kvart år rangerer det britiske konsulentselskapet Synectics dei hundre største nolevande genia i verda. På plass nummer 83 på lista til Synectics Survey of Contemporary Genius i 2007, blenkja namnet til forfattaren, diktaren og dramatikaren Jon Fosse frå Hardanger.
– Dette er berre tull, men sjølvsagt stas, seier han sjølv.

Andvake betyr, i følge Fosse sjøv, søvnløyse.
Boka er på 73 sider, og rammeforteljinga kjenner vi att frå Juleevangeliet. Syttenåringane Asle og Alida dreg frå heimplassen sin utanfor Bjørgvin då Alida blir gravid. Foreldra til Asle er døde, faren til Alida stakk av heimanfrå då ho var tre, søstra og mora har ho ikkje noko godt forhold til. Asle og Alida har berre kvarandre, og Asle tek ansvar for livet til Alida og den ufødde ungen.
I Bjørgvin er det ingen som vil gi dei unge husly, då det på denne tida bringer med seg stor skam å vere gravid på slikt vis. Det er haust, og vêret er surt og kaldt. Dei er trøtte, slitne og alt dei treng er ei seng å kvile i. Alida skal snart føde, og Asle må bryte seg inn i huset hos ei fødekone for å verje om familien sin. Kona forsvinn, og er ikkje tilstade når fødselen tek til. Asle må heilt på andre sida av byen for å søkje hjelp til Alida, og forteljinga endar opp med desse orda:

" No er det berre oss att, seier Alida
Du og eg, seier Asle
Og så vesle Sigvald, seier Alida"

Jon Fosse er ein tagal mann. Han seier ikkje mykje, så historia ligg i det han IKKJE seier; det vi må lese mellom linjene. Han skapar setmninga gjennom oppbygging av setningane. Ved å ikkje sette punktum, men la setningane springe over ei heil side utan å stoppe. Gjennom å plutselig ha korte setningar, som stoppar ofte. Det er som å lytte til musikk når ein les, og historia følgjer hovudpersonane sine pulsslag.
Historia ligg altså i språket (formen), meir enn i sjølve forteljinga, som tilsynelatande er enkel. Andvake tek opp Fosse sine vanlege tema: verjelause menneke som har stor tru på noko betre, om den sterke kjærleiken mellom ungdom, og om banda mellom generasjonar.
Om sitt eige forfattarskap seier Fosse dette:

"For meg er form og innhald eitt og det same, og det eg har å seie må seiast gjennom form, og form blir langt på veg til gjennom det som blir sagt."
(Vis omtale)

Andvake har begeistra eit samla anmeldarkorps, og er av mange regna som Fosse si beste utgiving hittil. Boka var òg nominert til Brageprisen 2007.

Fosse skriv postmodernistisk, i likskap med Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Erlend Loe, Øyvind Berg, Gro Dahle med fleire.
I postmodernismen speler formen større rolle enn innhaldet. Ein leiker med språk og stilartar, blandar sjangrar, og hovudtanken er at dei store forteljingane (ideologiane) er døde. Desse blir erstatta av mange, små og like viktige forteljingar; slik som Andvake.

Personleg vart eg ikkje slått i bakken av denne forteljinga. Det er mogleg at ho har festa seg betre enn eg trur, og at eg støtt vil kome til å tenkje på ho. Det vil tida vise, og då kan eg etterkvart seie at boka var minneverdig. Mange, om ikkje alle anmeldarene, seier at boka er strålande vakker og lysande.
Eg hadde ikkje same opplevinga. Eg syntes tvert i mot at ho var dyster og mørk. For ein nordlending som meg, er ikkje den vestlandske, tause, uuttalde kjærleiken lysande og vakker, og sjølv om eg blir fascinert av at så mykje kan seiest gjennom formen, er eg fortsatt stor fan av dei gode forteljingane.

Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 2008

Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur ble delt ut av kulturminister Trond Giske 20. mars. Prisene er delt inn i flere kategorier, og her er de listet opp:

Litteraturprisen: Sverre Henmo for boka Natt på Frognerbadet (Gyldendal)

Bildebokprisen: Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter for boka Eg kan ikkje sove no (Samlaget)

Fagbokprisen: Ivo de Figueiredo for boka Støv: En bok om Henrik Wergeland(Aschehoug)

Debutantprisen: Kari Stai for boka Jakob og Neikob (Samlanget)

Illustrasjonsprisen: Thore Hansen for boka Verdens største gorilla og andre rim (Cappelen Damm)

Oversetterprisen: Thomas Lundbo for boka Kiffe kiffe i morgen (Minuskel forlag)

Tegneserieprisen: Sigbjørn Lilleeng for Nebelgrad blues 4 - Eksossolo (Jippi forlag)

Kritikerprisen: Bjørn Sortland for boka Alle har eit sultent hjerte (Aschehoug)

Jeg vil kanskje aller mest oppfordre til å lese Ivo de Figueiredo sin fagbok om Henrik Wergeland, som i fjor var nominert til Brageprisen. Den har fått mye ros for sin spesielle layout, bildebruk og presentasjon, noe vi kjenner igjen fra boka Slipp meg: en bok om Henrik Ibsen fra 2006.

Boken gis som gave til elever ved studieforberedende utdanningsprogram på 2. trinn i videregående skole, og som klassesett til alle videregående skoler i landet, men den kan også leses av nysgjerrige elever på ungdomstrinnet.

"... en presis, lettlest og kunnskapsrik bruksbok der Wergelands liv og diktning foldes ut og løftes inn i et fruktbart, mangfoldig og høyst moderne pedagogisk rom."

Arne Hugo Stølan, VG Anmeldelser

Suveren favoritt blant leserne!

Jo Nesbøs «Snømannen» ble kåret til fjorårets beste roman av kjøperne i Bokklubben Nye Bøker. Det var første gangen en krimbok nådde helt til topps. Også i år er Jo Nesbø lesernes favoritt.

For andre år på rad har han altså vunnet lesernes pris. Prisen deles ut etter avstemning blant leserne i Bokklubben Nye Bøker. Nesbø var en overlegen vinner. Blant de 4.800 stemmene som kom inn, kapret han brorparten. Nesbø får prisen for «Hodejegerne», den eneste av de åtte kriminalromanene han har skrevet uten Harry Hole i hovedrollen.

Prisen er på 50.000 kroner og en skulptur av Kjell Erik Killi Olsen. I tillegg får prisvinneren ytterligere 50.000 kroner som han kan dele ut til en ung, lovende forfatter.

Og moldenseren Nesbø gikk ikke langt for å finne sin prisvinner. Han valgte Lars Petter Sveen (26) fra Fræna utenfor Molde, som nettopp har gitt ut novellesamlingen «Køyre frå Fræna». Han sier at han valgte Sveen fordi han skriver godt, spennende, interessant og originalt. Sveen fikk tirsdag sin andre pris på få dager. Lørdag fikk han Tarjei Vesaas' debutantpris. Han har også fått Aschehougs debutantpris. Sveen skrev novellesamlingen mens han gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. Nå tar han bibliotekutdanning i Oslo.

Sinna Mann

Animasjonsfilmen "Sinna Mann" hadde premiere i går, 18.mars, i forbindelse med åpningen av Redd Barnas kampanje mot vold i hjemmet. Filmen, som er laget av Anita Killi, er basert på ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus' bok ved samme navn.

Denne boka ble skrevet på oppfordring av bl.a. Alternativ til Vold i 2003, som samtalebok for store og små om et tema som er vanskelig, nemlig familevold og vold mot barn. Da boka kom ut, mente mange at dette var for sterk kost. Andre opplevde at vanskelige tema ofte kan tas opp gjennom å snakke om bøker, og at dette er en fin måte å bearbeide følelser på. Boka ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris samme året som den kom ut og har blitt satt opp på teaterscener rundt om i landet.

Billedboka handler om gutten Boj og hans hverdag hjemme; som alt i alt dreier seg om å føle på hvilket humør faren er i til en hver tid:

«Boj lytter. Det er noen i stua. Det er Pappa. Er Pappa stille? Er Pappa glad? Er Pappa rolig? Ja. Nå er Pappa rolig. Nå er Pappa glad! Se så glad Pappa er! Han er blid som epler på bordet og rosiner i en gul skål…Eplekakeblid.»

Mammaen til Boj er nervøs og prøver å forbygge alle eventuelle sinneutbrudd ved å hysje på Boj, som ikke sier et ord. Boj lurer på om det er hans skyld at pappa er sint og voldelig.

Det som er fascinerende med bildebøker er hvordan bilder og tekst underbygger hverandre, utfyller hverandre, og av og til motsier hverandre for å skape ekstra sterke kontraster.

Gro Dahle og Svein Nyhus samarbeider godt.

Gro bygger opp stemningen med språket, og teksten dundrer avgårde i takt med Bojs hjerteslag. Ord repeteres helt til de bare blir lyder og babbel, slik barnet ofte gjør når de ikke vil høre mer på foreldres krangling.

Svein sine illustrasjoner er dystre i fargene, med unntak av rødt fargeinnslag i pappas panne og på pappas knoker. Rødt signaliserer fare. Pappa tegnes større og større jo sintere han blir, og forholdet mellom menneskene illustreres godt gjennom måten de er plassert i forhold til hverandre i bildet.

Alt i alt uttrykkes Bojs angst veldig godt gjennom ordene og bildene i boka.

Bojs løsning på problemet er å skrive brev til kongen og be om hjelp, for kongen må vel kunne ordne opp:

«Kjære Kongen, skriver Boj. Pappa slår, skriver Boj. Er det min skyld? Skriver Boj.»

Da animasjonsfilmen hadde premiere på Gimle Kino i går, var kong Harald tilstede. Han la ikke skjul på at historien til Boj rørte hans innerste.

Les mer:

http://www.aftenposten.no/nyheter/kongelige/article2984995.ece

Ut på reise igjen

Denne vinterferien har vært preget av jobbing, og det innebærer lesing av faglitteratur. Ikke bare har jeg lest 10. klassen min sine særemner i RLE om de store verdensreligionene, men nå står altså de danske læreplanene for tur. Jeg er på farten til København for å møte Undervisningsministeriet og høre om deres arbeid med læreplanene i danskfaget, og da må man ha gjort hjemmeleksa på forhånd.
Dessuten skal fagboka Effektiv planlegging og vurdering - rubrikker og andre verktøy for lærere leses. Ei bok skrevet av Henning Fjørtoft, som kom ut på Fagbokforlaget nettopp. Denne boka skal forhåpentligvis gi meg mange nye ideer til å planlegge og gjennomføre gode undervisningsopplegg i framtida.
Målet er å skumme gjennom disse på tur ned til København.

På veien hjem, derimot, kan jeg belønne meg selv med å lese en av de mange bøkene jeg parallell-leser. Denne gangen tror jeg det blir Norsk litteraturhistorie- fritt etter hukommelsen av Knut Nærum. Det er, som tittelen sier, en reise gjennom litteraturhistorien slik Knut Nærum husker og oppsummerer. Norsklærerhumor på sitt ypperste!

Juleoratoriet - Göran Tunström

Göran Tunström (1937-2000) var en svensk forfatter som vokste opp på det lille stedet Sunne i Värmland, og det er her handlingen i Juleoratoriet for det meste utspiller seg. Romanen ble utgitt i 1983, ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1984, og ble filmatisert i 1996. Tunström er kjent for sin personlige og til dels selvbiografiske skrivestil.

Som tittelen tilsier, er Johan Sebastian Bachs "Juleoratoriet" en rød tråd gjennom hele romanen. Det starter med at Solveig Nordensson dør på tragisk vis den dagen det lokale koret skal framføre Bachs "Juleoratoriet", etter ti års forberedelser.
Romanen starter in medias res i det Victor, Solveigs barnebarn, mange år etter er i ferd med å fullføre oppsetningen av "Juleoratoriet" hjemme i Sunne. Slik knytes den røde tråden sammen på en vakker måte. Resten av romanen fortelles retrospektivt.

Vi følger tre generasjoner menn, som etter Solveigs død preges av savn og tap. Solveigs ektemann, Aron, forsvinner inn i tausheten og blir en mager støtte for barna Sidner og Eva- Liisa. Sidner er da 12 år, like gammel som Tunström selv var da han mistet sin far. Aron lever ut sin sorg og lidenskap gjennom brevvelksling med en like fortapt kvinne fra New Zealand, som heter Tessa Schneideman. Da han omsider bestemmer seg for å reise ned for å redde henne fra fortapelsen, ender han opp med å ta sitt eget liv på veien ned. Han lar Tessa leve i lengsel og smerte, noe som ender med at hun mister forstanden.

Hovedpersonen i boka er Arons sønn, Sidner. Vi følger historien gjennom hans øyne. Han knytter seg til mennesker som kan støtte ham gjennom sorgen, da spesielt bestevennen Splendid, men også forfatteren Selma Lagerlöf og en ung kvinne som heter Fanny. Han pleier å spille piano for Fanny, og aldersforskjellen til tross, blir dette hans erotiske oppvåkning. Fanny slipper han til en eneste gang, og etter dette ene samleiet kommer Victor til verden. Fanny reiser bort, og Sidner får aldri ta del i oppdragelsen av sønnen. De treffes kun sporadisk, og da uten at Victor vet at Sidner er faren.
Det kommer plutselig en etterlysning av Aron fra New Zealand, og Sidner skjønner etterhvert at faren er død. Når han i tillegg innser at en ung kvinne har ventet forgjeves i New Zealand, bestemmer han seg for å reise ned å rette opp den skaden faren har gjort. Det ender med at han finner Tessa og gifter seg med henne.

I en alder av 15 år møter Victor sin far igjen. Sidner kommer en tur tilbake til Sunne, hvor Victor i mellomtiden har levd et overbeskyttet og usosialt liv sammen med sin vakre og affekterte mor. Det skapes umiddelbart sterke bånd mellom far og sønn, og historien veves tilbake til Solveig, familen Nordessons lyspunkt og kjærlighet. Etter dette bestemmer Victor seg for å fullføre det bestemoren aldri fikk ta del i.

Jeg elsker gode historier, og denne romanen forteller mange. Handlingen nærmest løper fra den ene bemerkelsesverdige fortellingen til den andre, og ettersom disse inneholder både glede, sorg og latter, greide de å røre ved noe langt inni hjertet mitt. I tillegg er språket til Tunström poetisk, klokt og vakkert. Selve høydepunktet for meg var at han hadde skrevet inn en litterær skikkelse som Selma Lagerlöf, den første kvinnelige forfatteren som fikk Nobelsprisen i litteratur (1909), og som også kommer fra Värmland.

Sidner skrev mange kort til Victor mens han var i New Zealand, som han aldri fikk. Her uttrykker han lengselen til sønnen:
"Nært og Fjernt er ofte ikke et spørsmål om avstand, men om holdning. Til Gud er det nøyaktig like langt. (...) Våre tanker er min vikelighet og min tanke 'nå' tvinner seg inn i din tanke 'nå' når du leser. 'Her'har min tanke plassert min kropp 'for lenge siden'. Victor, hvor jeg enn begir meg herfra, må jeg nærme meg deg!"

Doppler - Erlend Loe

Ett av kompetansemålene i Kunnskapsløftet etter 10. årstrinn lyder som følger:

Eleven skal kunne presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekster og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar.

Jeg har tidligere lest Naiv.Super. (E.Loe) sammen med elevene mine i 10. klasse, men nå som Kunnskapsløftet er så klar på at samtidstekster skal sammenlignes med klassisk litteratur, valgte jeg å kjøre Doppler med de to norsk-klassene mine.

Da jeg leste Doppler første gang i 2004, var det en typisk Erlend Loe-bok om en mann som ikke takler livet særlig bra, og som har vellykkede kvinner rundt seg som alltid får ting til. Det var kanskje litt uventet at Andreas Doppler ble bestevenn med en elgkalv, men rent bortsett fra det var alt som normalt i en bok skrevet av Erlend Loe. Språket var naivt, kontraster og ironi var de viktigste virkemidlene, noe som alltid skaper litt tragikomisk stemning i det han skriver.
Det lønner seg å lese gode bøker flere ganger, for ofte ligger det en ny dimensjon og venter, som man kanskje ikke oppdager ved første øyekast; med mindre man er en veldig god leser.

I Doppler oppdaget jeg plutselig Hamsun. Doppler fjerner seg fra samfunnet, trekker seg tilbake til skogen og ensomheten og legger klart fram at idealsamfunnet er jeger-og samlerkulturen, IKKE det teknologiske, fremmedgjorte samfunnet vi lever i til daglig. En ekte nyromantiker! I tillegg protesterer han kraftig mot kapitalisme og forbrukermentalitet, og ønsker seg tilbake til bytteøkonomi.

Vi skal altså sammenligne Doppler med Sværmere, som vi leste tidligere i vinter, og se på kontrasparene nevnt i Kunnskapsløftet (helt-antihelt osv). Selv om forfatternes protester mot samfunnsutvikling og fremmedgjøring kan ha likheter, kan man vel si at hovedpersonene i de to bøkene er menn med sprikende prosjekter.

Vi skal også gå mer i dybden av Doppler og analysere litt grundigere. Jeg er spent på hva elevene greier å oppdage. Jeg har allerede en leser som har funnet allusjoner til Et dukkehjem av Ibsen, gjennom at Dopplers fornuftige og modne datter har fått navnet Nora.

Vi skal gå inn på illustrasjonen på omlaget, tittelen på boka, språket og virkemidlene Erlend Loe anvender, Dopplers forhold til kvinner, faren, flinkhet osv.

Det er morsomt å gå på jakt i litteraturen. Man blir liksom litt klokere etterpå.

Nå kommer filmene!

Det er alltid spennende når bøker blir filmet, og det er for tiden mye å glede seg til. Personlig er jeg kjempespent på filmatisenringen av Menn som hater kvinner, og da kan man fort ha for høye forventninger.
Lisbeth Salander er en vanvittig interessant romanfigur, og det skal mye til å fylle den rollen perfekt på lerretet. Å innfri bildet jeg som leser har i hodet kan være en umulighet. Da bør karakteren bære med seg noe annet som likevel tilfredsstiller den kritiske Salanderfan. Det jeg har sett av trailere ser foreløpig lovende ut.
Norgespremiere 13.mars!

Jostein Gaarders Appelsinpiken og Sue Monk Kidds Bienes hemmelige liv hadde premiere på norske kinoer nå i slutten av februar. Jeg ser fram til å se sistenevnte. Boka er en av mine favoritter, nemlig.
Ellers kan vi glede oss til følgende:

20. mars: Yatzy - Harald Rosenløw Eeg
3. april: Blekkhjerte - Cornelia Funke
20.mai: Engler og demoner - Dan Brown
17. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen- J.K. Rowling

Til slutt var dagens høydare at Eva Isaksen har takket ja til å filmatisere Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland. TV-serien kommer til å bli NRKs dyreste noensinne, og resultatet vil ikke kunne nytes før i 2012. Anbefaler å lese bøkene i mens. Forføreren, Erobreren og Oppdageren. Sistnevnte fikk Jan Kjærstad Nordisk Råds litteraturpris for i 2001.

Alle bøkene nevnt ovenfor finnes selvsagt på biblioteket, så løp og lån!