fredag 9. april 2010

Prosjekt Knausgård


Interessant prosjekt, ladet tittel. De må jeg lese. For mye mediaomtale. Hype. De tror jeg ikke jeg gidder lese likevel. Knausgård, igjen? ER de egentlig så bra som alle kritikerne påstår? Fortjener bøkene all mediaomtalen de får? Kanskje man må lese de likevel for å være med i samfunnsdetbatten?

Slik har det vært oppi hodet mitt en stund nå. Jeg har nemlig en iboende motstand mot å lese bøker som alle leser på samme tid. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn.
Da ble det selvsagt slik at et i utgangspunktet interessant prosjekt ble parkert i bokhylla da alle skulle lese og mene noe om "Min kamp".
Men jeg skjønte det etterhvert, da det plutselig begynte å gå interne vitser om og at samtaler refererte til Knausgård, at her går ting over hodet på meg. Jeg vet hva bøkene handler om, jeg vet hva prosjektet til Knausgård er, men jeg ville blitt avslørt av en "kjenner" om jeg bega meg inn i diskusjoner om en bok eller fire som jeg ikke hadde lest.
For å finne ut hva jeg egentlig synes om "Min kamp"-prosjektet til Knausgård, måtte jeg altså svelge min kamel og skaffe meg ener'n.

En bok kom nok til å holde. Hvor interessant kan vel denne mannen være? I tillegg er det litt reality-preg over dette prosjektet. Litteraturen goes Big Brother. Vi kan endelig kikke inn i forfatterens usminkede liv. En god dose sosialpornografi til det beleste folket, og selvsagt dukker det opp personer i media nå og da som må uttale seg om hvordan det er å bli blottlagt i bøkene, slik at litteraturen og virkeligheten smelter sammen på en mer direkte måte enn man er vant til.
Ekstra spennende for Knausgård-fans.

Så hva synes jeg så om "Min kamp 1"?
Språket er godt, og boka er lett å lese. Knausgård er en mester i å se detaljer som man kan kjenne seg igjen i, og skaper dermed en helt spesiell nærhet mellom leser og romankarakterene. Han skriver om en tid jeg kjenner meg godt i gjen i, både som barn, ungdom og voksen. Han skriver om følelser jeg har følt, han tenker tanker jeg har tenkt og han blottlegger hele seg selv på godt og vondt. Han blottlegger også alle rundt seg, men ikke på en spekulativ måte. Han forteller om menneskene rundt seg slik han opplever dem. Han er en følsom mann, og helt klart sensitiv både i forhold til hvordan han blir oppfattet av andre rundt seg og hvordan mennesker virker på han. Han er et menneske på godt og vondt, og det skal mot til for åpne opp sitt innerste for en hel verden. For som tittelen tilsier er oppveksten hans en kamp i mange sammenhenger. Kanskje ikke fordi han vokser opp i et spesielt skrukkete hjem, men nettopp fordi han er en følsom tenker som tar innover seg alt det som skjer på en sterkere måte, enn for eksempel broren, Yngve.
Jeg trodde som sagt at jeg ville få nok etter første boka, men nå som jeg er ferdig med den, er jeg ikke tilfredsstilt. Det er så mye jeg fortsatt ikke vet, for boka er ikke kronologisk bygd opp. Den hopper fram og tilbake mellom episoder i Knausgårds liv, og jeg skjønner at jeg har fått bruddstykker av noe som jeg ønsker å vite mer om. Så, nå kan jeg delta i debatten med annet enn GPP.
Jeg liker Karl Ove Knausgård!

Se intervju på Bokprogrammet her.