Sex, død og ekteskap - Jon Øystein Flink

Da jeg først begynte å lese ungdomsromaner, ballet det på seg. Jeg fant ut at jeg også burde lese den boka som ungdommene anså som bedre enn Knausgård, og dermed fikk ungdommens kritikerpris denne våren.

Boka åpner med hovedpersonens eget selvmordsforsøk. Hovedpersonen er, som de fleste romaner skrevet av unge, norske menn i dag, en ung og frustrert mann på leting etter sin plass i det moderne samfunnet. Som andre mannlige hovedpersoner er han mistilpass, med en "hva er EGENTLIG meningen med livet"- holdning. Denne karen er i ferd med å gi opp hele livet, forfattertilværelsen og sitt kommende bryllup.

Språket er ekstremt direkte, og de mest brutale hendelser blir fortalt uten omskrivinger eller blygsel. Og hva opplever ikke denne mannen? To selvmordsforsøk, bordellbesøk, sex med sin kommende kones 13-årige kusine, nærkontakt med Oslos horestrøk hvor han ender opp med å selge seg selv til en middelaldrende mann. You name it!

Min første innskytelse var: "Hva er dette????" Boka er kynisk fra start til slutt, og man får virkelig ikke lyst til å leve i Norge på 2000-tallet hvis det er slik at boka skal gjenspeile samfunnet vi lever i.
Men, hei... tross kynisismen... har jeg ikke lest noe lignende før?
Sex med en 13-åring: Karl Ove Knausgård
Ung forfatter som sliter med motivasjonen: Karl Ove Knausgård
Ung mann som ikke helt får det til å funke med kvinnen sin: Alle mannlige forfattere i Norge som skriver om unge menn i Norge i dag.
Ung mann som vil forlate livet han er tvunget inn i: Johan Harstad, Carl Frode Tiller, Karl Ove Kanusgård... blant annet.
Jon Øystein Flink har skrevet en parodi på norske bøker om menn som har problemer med å finne seg selv i dagens samfunn. Mannen er ironisk! Hurra!!!

Da gjenstår et lite spørsmål fra min side. Greide ungdommene å se dette da de kjørte boka fram som vinner, eller var de bare begeistret for sexen, volden og galskapen?
Spørsmålet får henge der.

Du bør absolutt lese boka om du ønsker 146 sider med galskap. Boka er godt skrevet, og den klarer garantert å gi deg en leseropplevelse av noe slag. Du går ikke tomhendt hjem, for å si det sånn.

Twilight - the graphic novel. Volume 1

Jeg har ikke lest Evighetens kyss. Av en eller annen grunn har jeg ikke tatt meg tid, så jeg så heller filmen Twilight for å skjønne hvilken verden elevene befinner seg i for tida. Gjennom en elev fikk jeg høre at det er laget tegneserieroman av bok nummer en, altså: Twilight - the graphic novel. Volume 1. Denne er også gitt ut på norsk, men jeg valgte å lese den på originalspråket.

Det er morsomt å se Young Kims tegninger og forestillinger av personene. Bella ligner ikke på Kristen Stewart som spiller Bella i filmen, og Edward ligner heller ikke på Robert Pattinson i særlig grad. Her må man lese boka med helt andre tanker enn filmen i bakhodet.

Innholdsmessig må en tegneserieroman nødvendigvis fungere mer filmatisk enn boka, så her finner man raske skift og lydeffekter som minner mer om filmen enn det boka nok gjør.
Dette blir altså en leseopplevelse hvor både bok og film må spille sammen påforskjellige måter.

Jeg anbefaler alle å prøve seg på den engelske versjonen. Ordforrådet er kanskje avansert, men ettersom handlingen er kjent for de fleste, og snakkeboblene ikke inneholder for mye tekst, er det overkommelig for alle (spesielt når man har ordboka liggende i nærheten).

Boka finnes både på engelsk og norsk på Kippermoen bibliotek! Løp og lån den når skoleåret starter, for det er en flott bok.

Min kamp, andre bok

Nok en Knausgårdsk leseopplevelse. Man tror man skal ta en pause, men så må man fortsette umiddelbart etter å ha avsluttet en bok.
Denne boka startet jeg å lese i mai, midt i heldagsprøver og eksamener, skoleavslutninger og høyt tempo på jobb. Jeg sleit litt i starten for å komme gjennom Stockholmsperioden hans. Bok 2 handeler nemlig om Knausgård som familiemann og forfatter. Hvordan få hverdagene til å gå opp med jobb, unger og kone.

Det er godt skrevet, og mange av situasjonene kan man humre seg gjennom i gjenkjennelse. Likevel er det noe med å dypdykke i den fasen av livet man selv er inne i, som gjør at det kan bli litt "overload" til tider. Det hjelper ikke alltid med en ironisk distanse. Det tok virkelig tid før det løsnet med denne boka, men da jeg tok sommerferie skjedde det endelig noe.

I denne boka får vi vite litt mer om bruddet mellom Karl Ove og Tonje, og grunnen til at han emigrerer til Sverige. Vi kan også lese interessante observasjoner av forskjellene i det svenske og det norske levesettet, og slik som i bok fire, der Knausgård åpner opp blikket for en liten bygd i Nord-Norge, åpner han opp blikket for Sverige i denne romanen. Han ser storby- Sverige med sørlendingens blikk, og det er artig å lese om de konkrete forskjellene han opplever.
Vi blir også bedre kjent med kona, Linda, og hennes "dramatiske" familie.

Det som likevel gjør sterkest inntrykk i denne boka, er Knausgårds ærlige håndtering av konas depresjoner, og hans egen svarte periode i livet, etter bruddet med Tonje. Han legger ingenting imellom når han beskriver hvordan han skader seg selv i fylla, eller hvor manipulerende og kontrollerende Linda er i sine sykdomsperioder.

Vi får også innblikk i et kunstnerliv. Hvordan der er å kombinere forfatterjobb med familieliv; spesielt når forfatteren er hjemme i pappapermisjon og forventes å stille opp som ektemann når kona kommer heim. Når skal man få tid til å skrive?
Dette er et problem som til tider tårner seg opp i Karl Ove, og som får han til å stille ultimatum. Hvis han ikke får jobbe, må han flytte fra familien (altså, kone og tre barn). Dette fører til at han går inn i huleboertilværelsen, og etterhvert greier å produsere En tid for alt, en roman som får bedre kritikk enn han selv mener den fortjener.
Knausgård beskriver rusen han oppnår når han skriver og det løsner for han. En rus som ingenting annet kommer opp mot. Ikke engang egne barns fødsler. Adrenalinkicket som gir mening i hans egen tilværelse, og som er drivkraften til egen skriving.

Jeg tenker på Hamsun når jeg leser denne romanen. Hamsun som har blitt kritisert for å være en forferdelig familiefar, men som sannsynligvis hadde samme suget etter litterær forløsning som Knausgård beskriver. Karl Over er en mann av sin tid. Han er en likestillingens mann. Altså hadde han nok levd samme forfatterlivet som Hamsun om han hadde kunnet, men det tar seg bare ikke ut i 2010. Han er tross alt en veloppdragen mann utstyrt med en god porsjon med samvittighet. Verst for han, fint for familien, og flaks for oss lesere, at han likevel - tross samfunnets krav - får produsert det som bor i han!
Go Karl Ove!!!!