Så fikk jeg altså lest ferdig Skråninga før LNU-konferansen, og det var en rimelig strabasiøs ferd, kan man si.
Boka fortelles av en mann som gjennom tøff barndom og oppvekst ender opp på psykiatrisk institusjon. Fortellerteknikken i boka er veldig spennende og interessant. Historier fra nåtid og fortid bindes sammen, slik de ofte gjør inne i hodene våre, gjennom assosiasjoner. Dette er en uvant måte å lese tekst på, for man merker ikke alltid når man glir fra episode til episode. Livshistorien til jeg-personen fortelles altså gjennom stadige tidssprang, hvor man til slutt ser sammenhenger og konsekvenser av det livet som er levd.
Kort fortalt vokser denne gutten opp i et hjem hvor hans overvektige, hjemmeværende mor og hans alkoholiserte, forsørger av en far bruker all sin energi på å bryte hverandre ned gjennom verbale slagsmål. I tillegg til de utrygge heimeforholdene, blir jeg-personen utsatt for en rekke fysiske og psykiske overgrep av klassekamerater på skolen. Gjennom denne oppveksten utvikler det seg en mørk side hos jeg-personen, og han utfører grusomme handlinger som han i ettertid sliter med. For hva skjer når et barn dreper et annet og bærer den grusomme hemmeligheten alene?
Selv om han kommer i fosterheim til slutt, er han så pass skadet av oppveksten at han ikke kan reddes.
Den gnagende samvittigheten fører til tvangshandlinger i et desperat forsøk på å skape mening og struktur i tilværelsen, men han oppsøkes stadig av bildene fra barndommen gjennom asossiasjoner han får av hverdagslige ting.
Til slutt er han så syk at vi som lesere stadig må stille spørsmål om det som skjer er virkelighet eller hans egne psykotiske tanker.
Dette er en veldig sterk og brutal bok. Det får leseren til å reflektere over viktige spørsmål i forhold til menneskets psyke og evne til å overleve. Hvordan kan man leve et "normalt" liv som voksen når man aldri har lært hvordan i barndommen? Og ikke minst... hva gjør det med et menneske å skulle leve videre med de grusomme handlingene man har utført i livet?
Skråninga er en ubehagelig reise gjennom et ødelagt menneskes sinn, men det er likevel en viktig reise hvis man skal skjønne hva som kan få mennesker til å gå i stykker.
