mandag 30. juni 2014

The fault in our stars - John Green

Sommerens løfte til meg selv hvert år: å lese en engelsk bok. Jeg sto på ARK på en eller annen flyplass og kikket på bøker da jeg kom over denne. Hva var det med denne boka igjen? Hadde jeg fått den anbefalt? Jeg husket ikke helt, men coveret snakket til meg. Da jeg kom tilbake på jobb, husket jeg selvsagt at jeg hadde lest anbefalinger fra flere elever på valgfag media av denne boka. 

Boka handler om ungdommer med en kreftdiagnose som møtes gjennom ei støttegruppe. Noen er under behandling med håp om å bli frisk, noen vet de må leve med kreften livet ut og andre er "friskmeldte", men går i gruppa fordi man aldri blir kvitt diagnosen selv om man er erklært frisk. 

Det er i denne støttegruppa Hazel Gray møter Augustus Waters. Kjærlighetsforholdet dem i mellom er alt annet enn ordinært. Det er veldig interessant å lese hvordan to tenåringer med døden innen rekkevidde ser på hverandre og livet. Hvordan de holder ut, overlever angsten og omgivelsene og får øyeblikkene til å telle. Det som driver denne fortellingen framover er ikke bare frykten for hvordan det kommer til å ende, men det faktum at disse to ungdommene er smarte, vittige og ganske så filosofiske. Kjemien dem imellom er preget av intelligent humor og ironiske betraktninger omkring egen tilværelse og livet sånn generelt. At de foretar en umulig reise over Atlanteren for å realisere et siste ønske, gjør at man må beundre pågangsmotet og den ungdommelige villskapen tenåringer er forunt... selv i siste fase av livet. 


Det som topper hele leseropplevelsen er det briljante språket. Forfatteren leker med ord og uttrykk, skaper nye ord ved å gjøre substantiver om til verb og lar oss bli kjent med en ekstremt velartikulert Augustus. Dialogene mellom Augustus og Hazel er også i en klasse for seg. De skaper sitt eget univers, og samtalene er lekende og meniningsfylte på mange plan. Man ønsker virkelig at man hadde kjent disse ungdommene.

Tittelen på boka gjenspeiler hele filosofien til de to ungdommene. Det handler om hva man selv er i det store universet, noe de stadig vekk diskuterer. Hva er det verste med å dø? Er ting forutbestemt, og finnes det et liv etter døden. Boka har fått tittelen "Faen ta skjebnen" på norsk, en oversettelse som absolutt holder mål selv om den ikke får fram samme dybden i handlingen. 

Time Magazine kåret boken til årets beste amerikanske bok da den kom ut, som første ungdomsbok noensinne.
Filmatiseringen av denne boka går på kino nå. Jeg skal definitivt se denne filmen!

torsdag 13. februar 2014

Hjerneteppe av Tor Martin Leines Nordaas

Å anmelde en bok av en lokal forfatter kan være en nervepirrende øvelse. Man leser boka på en annen måte enn man ville gjort hvis man ikke hadde noe bakgrunnskjennskap til forfatteren, og man må veie sine ord på en helt annen måte når man skal uttrykke seg i etterkant. Distansen til forfatteren er ikke stor. Likevel må jeg si at når forfatteren har vært så modig å utlevere seg selv så til de grader, så fortjener han respekten av å bli behandlet objektivt. 

Hvor mye som er fiksjon i boka vet bare Tor Martin selv, men noe som er helt sikkert, er at rammefortellinga er sann. Dette handler om en gutt som mister moren sin kun én måned før han selv skal konfirmeres. Han har på mange måter mistet henne over tid, ettersom hun har en alvorlig psykisk lidelse, men han mister henne for godt i det hun bokstavelig talt sykler på havet og forsvinner i det mørke dypet. Denne historien har han fortalt så nakent og ukomplisert at leseren makter å være tilstede og kjenne på situasjonene som oppleves. Faren i boka gjør meg stum av beundring. Hans evene til å håndtere livet og de store, eksistensielle spørsmålene er eksempler til etterfølgelse. Han er stødig og jordnær i Konrads liv, og han forandrer seg ikke en millimeter selv om livssituasjonen for sønnene blir helt annerledes etter morens død. Farmora på loftet er stødig og konstant, forholdet til lillebroren Bjarte er preget av både sjalusi og irritasjon, men likevel finner vi omsorg i enkelte hendelser. Dette er på mange måter en roman om familie. 

Det er også er en roman som tar for seg utviklingen til en gutt som sliter med å finne tryggheten i seg selv. Han har ikke mange venner, og den ene vennen han har er en rimelig usympatisk kompis. Stefan er en gutt som for det meste  avveier egen vinning før han slipper Konrad til. Den seksuelle frustrasjonen til Konrad er til tider altoverskyggende og leseren skjønner at det å IKKE ha sex nok fører til en sexfiksering som langt på vei utkonkurrerer fikseringen av det å faktisk ha sex  i puberteten. 
Det er nok ingen overraskelse at når debuten skjer, etter fullført videregående, er det med en ti år eldre jente som er trygg på sin egen kropp og seksualitet, og som nok appelerer sterkt til en moderlig trygghet som har manglet tidlig i barndommen.
Kondrad gjennomgår også en utvikling fra å være en usikker tenåring til å bli en engstelig ung mann. Ikke bare er han engstelig for allminnelige ting i livet, men han er også engstelig for å ha arvet morens psykiske lidelse. Han mislykkes som student i Bergen, og han reiser derfor tilbake til hjembyen Mosjøen for å finne seg selv. 

Romanen gir ikke verken trøst eller svar, noe som er helt greit. Det finnes nemlig verken trøst eller svar. Livet må leves og oppleves, og man kan ikke få garantier for at det vil komme til å gå godt. Men man kan ha det så fint som man kan ha det ut fra forholdene. Man må leve med savnet etter at noen dør, man må leve med stygge minner fra barndommen, man kan aldri vite at framtida blir blendahvit, men man kan akseptere at livet består av alle fargene. Man må bare ikke grave seg ned. Der står Konrads far igjen som en bauta. Når ting blir vanskelig, gjør man som man alltid har gjort. Ikke for å late som ingen ting, men for å beholde de trygge rammene i livet.

Tittelen på boka er interessant. Unge nå til dags snakker ikke lenger om jernteppe, men hjerneteppe når noe glemmes brått. Hjerneteppe, slik ordet brukes her, tolker jeg som å ikke helt klare å se ting så klart som man skulle ønske, eller at noe ligger og overskygger tilværelsen. Dette hjerneteppet som Konrad opplever symboliserer morens tilstedeværelse i tankene hans. Det er tanker han aldri blir kvitt, tanker som ligger som et teppe over livet som skal leves. Hjerneteppe er ikke et ord vi finner i ordboka, så dermed kan forfatteren krediteres for å benytte seg av et nyord som muligens vil finne veien inn i ordbøkene med tiden. Det er et godt bilde på tilstanden han beskriver.