Sex, død og ekteskap - Jon Øystein Flink

Da jeg først begynte å lese ungdomsromaner, ballet det på seg. Jeg fant ut at jeg også burde lese den boka som ungdommene anså som bedre enn Knausgård, og dermed fikk ungdommens kritikerpris denne våren.

Boka åpner med hovedpersonens eget selvmordsforsøk. Hovedpersonen er, som de fleste romaner skrevet av unge, norske menn i dag, en ung og frustrert mann på leting etter sin plass i det moderne samfunnet. Som andre mannlige hovedpersoner er han mistilpass, med en "hva er EGENTLIG meningen med livet"- holdning. Denne karen er i ferd med å gi opp hele livet, forfattertilværelsen og sitt kommende bryllup.

Språket er ekstremt direkte, og de mest brutale hendelser blir fortalt uten omskrivinger eller blygsel. Og hva opplever ikke denne mannen? To selvmordsforsøk, bordellbesøk, sex med sin kommende kones 13-årige kusine, nærkontakt med Oslos horestrøk hvor han ender opp med å selge seg selv til en middelaldrende mann. You name it!

Min første innskytelse var: "Hva er dette????" Boka er kynisk fra start til slutt, og man får virkelig ikke lyst til å leve i Norge på 2000-tallet hvis det er slik at boka skal gjenspeile samfunnet vi lever i.
Men, hei... tross kynisismen... har jeg ikke lest noe lignende før?
Sex med en 13-åring: Karl Ove Knausgård
Ung forfatter som sliter med motivasjonen: Karl Ove Knausgård
Ung mann som ikke helt får det til å funke med kvinnen sin: Alle mannlige forfattere i Norge som skriver om unge menn i Norge i dag.
Ung mann som vil forlate livet han er tvunget inn i: Johan Harstad, Carl Frode Tiller, Karl Ove Kanusgård... blant annet.
Jon Øystein Flink har skrevet en parodi på norske bøker om menn som har problemer med å finne seg selv i dagens samfunn. Mannen er ironisk! Hurra!!!

Da gjenstår et lite spørsmål fra min side. Greide ungdommene å se dette da de kjørte boka fram som vinner, eller var de bare begeistret for sexen, volden og galskapen?
Spørsmålet får henge der.

Du bør absolutt lese boka om du ønsker 146 sider med galskap. Boka er godt skrevet, og den klarer garantert å gi deg en leseropplevelse av noe slag. Du går ikke tomhendt hjem, for å si det sånn.

Min kamp, andre bok

Nok en Knausgårdsk leseopplevelse. Man tror man skal ta en pause, men så må man fortsette umiddelbart etter å ha avsluttet en bok.
Denne boka startet jeg å lese i mai, midt i heldagsprøver og eksamener, skoleavslutninger og høyt tempo på jobb. Jeg sleit litt i starten for å komme gjennom Stockholmsperioden hans. Bok 2 handeler nemlig om Knausgård som familiemann og forfatter. Hvordan få hverdagene til å gå opp med jobb, unger og kone.

Det er godt skrevet, og mange av situasjonene kan man humre seg gjennom i gjenkjennelse. Likevel er det noe med å dypdykke i den fasen av livet man selv er inne i, som gjør at det kan bli litt "overload" til tider. Det hjelper ikke alltid med en ironisk distanse. Det tok virkelig tid før det løsnet med denne boka, men da jeg tok sommerferie skjedde det endelig noe.

I denne boka får vi vite litt mer om bruddet mellom Karl Ove og Tonje, og grunnen til at han emigrerer til Sverige. Vi kan også lese interessante observasjoner av forskjellene i det svenske og det norske levesettet, og slik som i bok fire, der Knausgård åpner opp blikket for en liten bygd i Nord-Norge, åpner han opp blikket for Sverige i denne romanen. Han ser storby- Sverige med sørlendingens blikk, og det er artig å lese om de konkrete forskjellene han opplever.
Vi blir også bedre kjent med kona, Linda, og hennes "dramatiske" familie.

Det som likevel gjør sterkest inntrykk i denne boka, er Knausgårds ærlige håndtering av konas depresjoner, og hans egen svarte periode i livet, etter bruddet med Tonje. Han legger ingenting imellom når han beskriver hvordan han skader seg selv i fylla, eller hvor manipulerende og kontrollerende Linda er i sine sykdomsperioder.

Vi får også innblikk i et kunstnerliv. Hvordan der er å kombinere forfatterjobb med familieliv; spesielt når forfatteren er hjemme i pappapermisjon og forventes å stille opp som ektemann når kona kommer heim. Når skal man få tid til å skrive?
Dette er et problem som til tider tårner seg opp i Karl Ove, og som får han til å stille ultimatum. Hvis han ikke får jobbe, må han flytte fra familien (altså, kone og tre barn). Dette fører til at han går inn i huleboertilværelsen, og etterhvert greier å produsere En tid for alt, en roman som får bedre kritikk enn han selv mener den fortjener.
Knausgård beskriver rusen han oppnår når han skriver og det løsner for han. En rus som ingenting annet kommer opp mot. Ikke engang egne barns fødsler. Adrenalinkicket som gir mening i hans egen tilværelse, og som er drivkraften til egen skriving.

Jeg tenker på Hamsun når jeg leser denne romanen. Hamsun som har blitt kritisert for å være en forferdelig familiefar, men som sannsynligvis hadde samme suget etter litterær forløsning som Knausgård beskriver. Karl Over er en mann av sin tid. Han er en likestillingens mann. Altså hadde han nok levd samme forfatterlivet som Hamsun om han hadde kunnet, men det tar seg bare ikke ut i 2010. Han er tross alt en veloppdragen mann utstyrt med en god porsjon med samvittighet. Verst for han, fint for familien, og flaks for oss lesere, at han likevel - tross samfunnets krav - får produsert det som bor i han!
Go Karl Ove!!!!

Firer'n

Så var jeg ferdig med "Min kamp - bok 4". Jeg har ikke lest alle fire, altså, men ettersom bok to var utlånt, og jeg visste at firer'n handlet om Knausgårds møte med:
1. Nord- Norge
2. Læreryrket
...fristet det å gå over på denne.
Knausgårds seksbindsverk kan sannsynligvis leses på kryss og tvers ettersom han hopper i tid innad i bøkene. Denne boka foregikk stort sett i Håfjord i Troms etter at han hadde gjort seg ferdig med videregående, så jeg følte ikke at jeg gjorde noe galt da jeg skrevet over de andre to til fordel for denne.

Interessant å lese om en sørings møte med den Nord-Norske kulturen. Man leser alltid om at vi er et bannende, hardbarket og frittalende folkeferd, men her kommer man innenfor døra i hus og heim på en annen måte enn når man leser overfladiske oppsummeringer av uhøytidlige spørreundersøkelser om nordmenn i VG. I boka føler man at intimsonen muligens brytes når fremmede mennesker plutselig står i stua til hovedpersonen, fordi i Nord-Norge går alle på besøk hos hverandre for å slå ihjel litt tid. I allefall ringer man på og ønsker nyinnflyttede velkommen personlig. Man føler kanskje også at den yrkesetiske grensen strekkes vel langt når fjortiser kommer og sitter i stua hos læreren på fritiden fordi de kjeder seg. Vel å merke er læreren her en 18 år gammel søring med alpelue og svart frakk, men en lærer er en lærer.
Dialogen og perspektivet er også gjenkjennelig. Det er en annen stemning i Håfjord enn i Kristiansand. Ingen tvil om det. Man føler også på at alle vet alt og at alle er i relasjon til hverandre i Håfjord, noe som blir forsterket av at fyllenervene til Knausgård har begynt å slå inn dagen derpå. Og fyllekuler er det mange av. Han drikker kanskje ikke mer i Nord-Norge enn han gjorde under russetida heime i sør, men han må stå til ansvar for det han gjør på en annen måte fordi han er lærer. Da er det ikke helt heldig at han lider av svarte hull i hukommelsen etter et bestemt antall enheter alkohol, at han er ekstremt kåt og klar for å debutere seksuelt og at de eneste kvinnfolka tilgjengelig i Håfjord er gifte kollegaer, elever under 16 eller elevenes mødre.

Jeg kan med handa på hjertet si at jeg var litt sliten etter å ha lest denne boka. Ikke ford iden var tungtfordøyelig; tvert imot. Heller fordi jeg følte at jeg hadde vært på fylla i ca 500 sider med dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver, mor, elever, venner og kollegaer. Jeg måtte nesten ha det, for Knausgård hadde det ikke, og jeg "var" jo nærmest Knausgård gjennom denne reisen. Så bra skriver han fortsatt... man blir den man leser.

Til slutt kan jeg sakse inn en anmeldelse gjort av min journalistvenn og litteraturkritiker, Torolf E. Kroglund, som ligger på forlaget Oktobers side. Han kommenterer følgende:

”Klassisk fortellernerve … nytt og lesverdig … Det er jo nettopp realistisk og troverdig verket er i sin nærmest pornografiske utbretting av livet i alle sine faser og vendinger … Bind 4 er en pageturner og det er også en roman som får deg til å stoppe opp i lesningen og tenke over eksistensen gjennom uventede (og kanskje halvt glemte) erkjennelser som den unge hovedpersonen gjør seg … noen partier er svimlende gode”

TOROLF E. KROGLUND, AGDERPOSTEN

Prosjekt Knausgård

Interessant prosjekt, ladet tittel. De må jeg lese. For mye mediaomtale. Hype. De tror jeg ikke jeg gidder lese likevel. Knausgård, igjen? ER de egentlig så bra som alle kritikerne påstår? Fortjener bøkene all mediaomtalen de får? Kanskje man må lese de likevel for å være med i samfunnsdetbatten?

Slik har det vært oppi hodet mitt en stund nå. Jeg har nemlig en iboende motstand mot å lese bøker som alle leser på samme tid. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn.
Da ble det selvsagt slik at et i utgangspunktet interessant prosjekt ble parkert i bokhylla da alle skulle lese og mene noe om "Min kamp".
Men jeg skjønte det etterhvert, da det plutselig begynte å gå interne vitser om og at samtaler refererte til Knausgård, at her går ting over hodet på meg. Jeg vet hva bøkene handler om, jeg vet hva prosjektet til Knausgård er, men jeg ville blitt avslørt av en "kjenner" om jeg bega meg inn i diskusjoner om en bok eller fire som jeg ikke hadde lest.
For å finne ut hva jeg egentlig synes om "Min kamp"-prosjektet til Knausgård, måtte jeg altså svelge min kamel og skaffe meg ener'n.

En bok kom nok til å holde. Hvor interessant kan vel denne mannen være? I tillegg er det litt reality-preg over dette prosjektet. Litteraturen goes Big Brother. Vi kan endelig kikke inn i forfatterens usminkede liv. En god dose sosialpornografi til det beleste folket, og selvsagt dukker det opp personer i media nå og da som må uttale seg om hvordan det er å bli blottlagt i bøkene, slik at litteraturen og virkeligheten smelter sammen på en mer direkte måte enn man er vant til.
Ekstra spennende for Knausgård-fans.

Så hva synes jeg så om "Min kamp 1"?
Språket er godt, og boka er lett å lese. Knausgård er en mester i å se detaljer som man kan kjenne seg igjen i, og skaper dermed en helt spesiell nærhet mellom leser og romankarakterene. Han skriver om en tid jeg kjenner meg godt i gjen i, både som barn, ungdom og voksen. Han skriver om følelser jeg har følt, han tenker tanker jeg har tenkt og han blottlegger hele seg selv på godt og vondt. Han blottlegger også alle rundt seg, men ikke på en spekulativ måte. Han forteller om menneskene rundt seg slik han opplever dem. Han er en følsom mann, og helt klart sensitiv både i forhold til hvordan han blir oppfattet av andre rundt seg og hvordan mennesker virker på han. Han er et menneske på godt og vondt, og det skal mot til for åpne opp sitt innerste for en hel verden. For som tittelen tilsier er oppveksten hans en kamp i mange sammenhenger. Kanskje ikke fordi han vokser opp i et spesielt skrukkete hjem, men nettopp fordi han er en følsom tenker som tar innover seg alt det som skjer på en sterkere måte, enn for eksempel broren, Yngve.
Jeg trodde som sagt at jeg ville få nok etter første boka, men nå som jeg er ferdig med den, er jeg ikke tilfredsstilt. Det er så mye jeg fortsatt ikke vet, for boka er ikke kronologisk bygd opp. Den hopper fram og tilbake mellom episoder i Knausgårds liv, og jeg skjønner at jeg har fått bruddstykker av noe som jeg ønsker å vite mer om. Så, nå kan jeg delta i debatten med annet enn GPP.
Jeg liker Karl Ove Knausgård!

Se intervju på Bokprogrammet her.

Kritikerprisen 2009

Karl Ove Knausgård vant ikke ungdommens kritikerpris med boka Min kamp, bok 1. Heller vant han ikke kritikerprisen for årets voksenbok med denne boka.
Etter all presseomtale hans hittil fire bind om eget liv har skapt, skulle man forvente at Knausgård ville raske med seg rubbel og bit når det gjaldt priser. Det må nok likevel nevnes at han faktisk vant Brageprisen med denne.
Synes du at du ikke helt har fått med deg hvem Knausgård er og hva han skriver, kan du jo for ordensskyld oppdatere deg selv ved å lese Knausgård for Dummies, eller komme ned på biblioteket og lese de fire bindene selv.

Vinneren for årets voksenbok ble derimot Tomas Espedal med boka Imot kunsten.
Denne boka hadde jeg ikke hørt om på forhånd. Den viser seg også å være selvbiografisk om lengsel og savn, slik som Min kamp. Her kan du oppdatere deg litt raskt på vinneren.

Årets barne- og ungdomsbok ble Tonje Glimmerdal skrevet av Maria Parr. Denne fikk forøvrig også Brageprisen 2009 for beste barne- og ungdomsbok.
Hør hennes opplesning på Youtube.

Brageprisvinner for årets sakprosa ble Kjetil Stensvik Østli og boka Politi og røver, som Frøken Leselyst har omtalt i sin blogg.

Her er altså mye god litteratur å finne for tiden. Mye er for de avanserte leserne, men vi har mye bra til de som ønsker en lettere underholdning også!