Min kamp, andre bok

Nok en Knausgårdsk leseopplevelse. Man tror man skal ta en pause, men så må man fortsette umiddelbart etter å ha avsluttet en bok.
Denne boka startet jeg å lese i mai, midt i heldagsprøver og eksamener, skoleavslutninger og høyt tempo på jobb. Jeg sleit litt i starten for å komme gjennom Stockholmsperioden hans. Bok 2 handeler nemlig om Knausgård som familiemann og forfatter. Hvordan få hverdagene til å gå opp med jobb, unger og kone.

Det er godt skrevet, og mange av situasjonene kan man humre seg gjennom i gjenkjennelse. Likevel er det noe med å dypdykke i den fasen av livet man selv er inne i, som gjør at det kan bli litt "overload" til tider. Det hjelper ikke alltid med en ironisk distanse. Det tok virkelig tid før det løsnet med denne boka, men da jeg tok sommerferie skjedde det endelig noe.

I denne boka får vi vite litt mer om bruddet mellom Karl Ove og Tonje, og grunnen til at han emigrerer til Sverige. Vi kan også lese interessante observasjoner av forskjellene i det svenske og det norske levesettet, og slik som i bok fire, der Knausgård åpner opp blikket for en liten bygd i Nord-Norge, åpner han opp blikket for Sverige i denne romanen. Han ser storby- Sverige med sørlendingens blikk, og det er artig å lese om de konkrete forskjellene han opplever.
Vi blir også bedre kjent med kona, Linda, og hennes "dramatiske" familie.

Det som likevel gjør sterkest inntrykk i denne boka, er Knausgårds ærlige håndtering av konas depresjoner, og hans egen svarte periode i livet, etter bruddet med Tonje. Han legger ingenting imellom når han beskriver hvordan han skader seg selv i fylla, eller hvor manipulerende og kontrollerende Linda er i sine sykdomsperioder.

Vi får også innblikk i et kunstnerliv. Hvordan der er å kombinere forfatterjobb med familieliv; spesielt når forfatteren er hjemme i pappapermisjon og forventes å stille opp som ektemann når kona kommer heim. Når skal man få tid til å skrive?
Dette er et problem som til tider tårner seg opp i Karl Ove, og som får han til å stille ultimatum. Hvis han ikke får jobbe, må han flytte fra familien (altså, kone og tre barn). Dette fører til at han går inn i huleboertilværelsen, og etterhvert greier å produsere En tid for alt, en roman som får bedre kritikk enn han selv mener den fortjener.
Knausgård beskriver rusen han oppnår når han skriver og det løsner for han. En rus som ingenting annet kommer opp mot. Ikke engang egne barns fødsler. Adrenalinkicket som gir mening i hans egen tilværelse, og som er drivkraften til egen skriving.

Jeg tenker på Hamsun når jeg leser denne romanen. Hamsun som har blitt kritisert for å være en forferdelig familiefar, men som sannsynligvis hadde samme suget etter litterær forløsning som Knausgård beskriver. Karl Over er en mann av sin tid. Han er en likestillingens mann. Altså hadde han nok levd samme forfatterlivet som Hamsun om han hadde kunnet, men det tar seg bare ikke ut i 2010. Han er tross alt en veloppdragen mann utstyrt med en god porsjon med samvittighet. Verst for han, fint for familien, og flaks for oss lesere, at han likevel - tross samfunnets krav - får produsert det som bor i han!
Go Karl Ove!!!!

Kverneland amputerer Hamsun

Steffen Kverneland er kjent for sine humoristiske illustrasjoner av klassisk litteratur, utgitt i Amputerte klassiskere I–IV. Her har han tegnet nyversjoner av blant annet Snorres kongesagaer, J.R.R. Tolkien, Dante, Ragnar Hovland og Dag Solstad.

I april tolker han Hamsuns liv og verk i Dagbladet i fire episoder. Hittil har vi fått smakebiter fra Nobelprisen og Sult.

Kvernelands amputerte klassikere står i en særstilling i det norske tegnemiljøet. Amputasjons- teknikken består i å illustrere bruddstykker av kjente litterære verk, resultatet blir politisk satire og en egenartet litteraturkritikk. Om dette sier tegneren selv (Haugesunds avis 12.11.01): ”Det går et skille mellom sjikane og hyllest. Jeg liker å sjikanere forfattere ved å illustrere deler av bøker som er dårlig eller latterlig skrevet, gjerne med forfatteren selv i hovedrollen, Andre ganger illustrerer jeg gode, inspirerende bøker. Da følger jeg heller tekstens intensjoner. En tommelfingerregel er at når jeg illustrerer Hamsun eller Sandemose, da er det hyllest, når Kjærstad eller Bjørnstad, da er det sjikane.”

Ettersom det er Hamsunår i år, er det artig å lese Kvernelands tolkning av forfatterskapet. Kanskje en idé å ta vare på disse tegneseriene til en eventuell muntilg eksamen? Hvem vet hva en kan få bruk for. Det er uansett et stort pluss å ta med dagsaktuelt stoff i slike sammenhenger.

Kilder:
http://www.haugesund.kommune.no/om-haugesundsforfattere/kverneland-steffen-article1627-1589.html

http://www.nb.no/hamsun2009/aktuelt_h09/hamsun_amputert

http://gfx.dagbladet.no/magasinet/2002/03/16/kverneland.jpg

Doppler - Erlend Loe

Ett av kompetansemålene i Kunnskapsløftet etter 10. årstrinn lyder som følger:

Eleven skal kunne presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekster og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar.

Jeg har tidligere lest Naiv.Super. (E.Loe) sammen med elevene mine i 10. klasse, men nå som Kunnskapsløftet er så klar på at samtidstekster skal sammenlignes med klassisk litteratur, valgte jeg å kjøre Doppler med de to norsk-klassene mine.

Da jeg leste Doppler første gang i 2004, var det en typisk Erlend Loe-bok om en mann som ikke takler livet særlig bra, og som har vellykkede kvinner rundt seg som alltid får ting til. Det var kanskje litt uventet at Andreas Doppler ble bestevenn med en elgkalv, men rent bortsett fra det var alt som normalt i en bok skrevet av Erlend Loe. Språket var naivt, kontraster og ironi var de viktigste virkemidlene, noe som alltid skaper litt tragikomisk stemning i det han skriver.
Det lønner seg å lese gode bøker flere ganger, for ofte ligger det en ny dimensjon og venter, som man kanskje ikke oppdager ved første øyekast; med mindre man er en veldig god leser.

I Doppler oppdaget jeg plutselig Hamsun. Doppler fjerner seg fra samfunnet, trekker seg tilbake til skogen og ensomheten og legger klart fram at idealsamfunnet er jeger-og samlerkulturen, IKKE det teknologiske, fremmedgjorte samfunnet vi lever i til daglig. En ekte nyromantiker! I tillegg protesterer han kraftig mot kapitalisme og forbrukermentalitet, og ønsker seg tilbake til bytteøkonomi.

Vi skal altså sammenligne Doppler med Sværmere, som vi leste tidligere i vinter, og se på kontrasparene nevnt i Kunnskapsløftet (helt-antihelt osv). Selv om forfatternes protester mot samfunnsutvikling og fremmedgjøring kan ha likheter, kan man vel si at hovedpersonene i de to bøkene er menn med sprikende prosjekter.

Vi skal også gå mer i dybden av Doppler og analysere litt grundigere. Jeg er spent på hva elevene greier å oppdage. Jeg har allerede en leser som har funnet allusjoner til Et dukkehjem av Ibsen, gjennom at Dopplers fornuftige og modne datter har fått navnet Nora.

Vi skal gå inn på illustrasjonen på omlaget, tittelen på boka, språket og virkemidlene Erlend Loe anvender, Dopplers forhold til kvinner, faren, flinkhet osv.

Det er morsomt å gå på jakt i litteraturen. Man blir liksom litt klokere etterpå.

Lesevaner

Å lese mange bøker parallelt kan jo være både og. Det tar lengre tid å bli ferdig med ei bok, men samtidig tviholder man litt ekstra på de vennskapene og miljøene man snek seg innpå da man åpnet boka første gang.

For tiden reiser jeg mye, og da kan reisetida benyttes effektivt med å lese bøker ganske uforstyrret. Man får lest noen sider mens man sitter på flyplassen, en god del sider til på flyet, og hvis man ikke blir bilsjuk, på busser og tog. Da går det i grunnen ganske radig.

Sist jeg var ute og reiste, måtte jeg velge en av de ti bøkene jeg driver og leser på da jeg pakket veska. Fant ut at Hamsuns Paa gjengrodde stier passet bra. Ikke bare skulle jeg se Sult på Torshovteateret om noen dager, men jeg ville vite mer om hva Hamsun selv mente om prosessen han ble utsatt for etter krigen.

Jeg kunne valgt Yacoubian-bygningen av Alaa Al Aswany, som jeg begynte å lese sist jeg var ute og reiste, men jeg hadde ikke lyst til å dra på mental ferd til Egypt denne gangen. Dessuten var boka folksom, og jeg hadde ikke lyst til å møte så mange mennesker akkurat nå.

Jeg burde vel strengt tatt lest ut Juleoratoriet av Göran Tunström, men den er så fin, så jeg sparer den liksom litt. Har ikke lyst til å forlate Sidner enda, for vi har kjent hverandre i ett år nå. (Ja, jeg burde virkelig lese slutten snart!)

Men jeg reiser ikke bare med én bok. Jeg har alltid en bok på iPoden også, og der var Levi Henriksen parat med Snø vil falle over snø som har falt (fantastisk tittel!). Det er godt å avveksle med lydbok når en for eksempel sitter på flytoget eller like før man sovner.
Men det ble aldri noe møte med Dan Kaspersen fra Skogli denne gangen. Hamsun var for sterk. En mann på 90 år som skriver sin egen forsvarstale var den som greide å holde på min konsentrasjon på turen ned til Oslo. Og jeg leste ut boka! Nå er den plassert i hyllen over gode leseopplevelser.
Da var det bare 9 igjen...