Juleoratoriet - Göran Tunström

Göran Tunström (1937-2000) var en svensk forfatter som vokste opp på det lille stedet Sunne i Värmland, og det er her handlingen i Juleoratoriet for det meste utspiller seg. Romanen ble utgitt i 1983, ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1984, og ble filmatisert i 1996. Tunström er kjent for sin personlige og til dels selvbiografiske skrivestil.

Som tittelen tilsier, er Johan Sebastian Bachs "Juleoratoriet" en rød tråd gjennom hele romanen. Det starter med at Solveig Nordensson dør på tragisk vis den dagen det lokale koret skal framføre Bachs "Juleoratoriet", etter ti års forberedelser.
Romanen starter in medias res i det Victor, Solveigs barnebarn, mange år etter er i ferd med å fullføre oppsetningen av "Juleoratoriet" hjemme i Sunne. Slik knytes den røde tråden sammen på en vakker måte. Resten av romanen fortelles retrospektivt.

Vi følger tre generasjoner menn, som etter Solveigs død preges av savn og tap. Solveigs ektemann, Aron, forsvinner inn i tausheten og blir en mager støtte for barna Sidner og Eva- Liisa. Sidner er da 12 år, like gammel som Tunström selv var da han mistet sin far. Aron lever ut sin sorg og lidenskap gjennom brevvelksling med en like fortapt kvinne fra New Zealand, som heter Tessa Schneideman. Da han omsider bestemmer seg for å reise ned for å redde henne fra fortapelsen, ender han opp med å ta sitt eget liv på veien ned. Han lar Tessa leve i lengsel og smerte, noe som ender med at hun mister forstanden.

Hovedpersonen i boka er Arons sønn, Sidner. Vi følger historien gjennom hans øyne. Han knytter seg til mennesker som kan støtte ham gjennom sorgen, da spesielt bestevennen Splendid, men også forfatteren Selma Lagerlöf og en ung kvinne som heter Fanny. Han pleier å spille piano for Fanny, og aldersforskjellen til tross, blir dette hans erotiske oppvåkning. Fanny slipper han til en eneste gang, og etter dette ene samleiet kommer Victor til verden. Fanny reiser bort, og Sidner får aldri ta del i oppdragelsen av sønnen. De treffes kun sporadisk, og da uten at Victor vet at Sidner er faren.
Det kommer plutselig en etterlysning av Aron fra New Zealand, og Sidner skjønner etterhvert at faren er død. Når han i tillegg innser at en ung kvinne har ventet forgjeves i New Zealand, bestemmer han seg for å reise ned å rette opp den skaden faren har gjort. Det ender med at han finner Tessa og gifter seg med henne.

I en alder av 15 år møter Victor sin far igjen. Sidner kommer en tur tilbake til Sunne, hvor Victor i mellomtiden har levd et overbeskyttet og usosialt liv sammen med sin vakre og affekterte mor. Det skapes umiddelbart sterke bånd mellom far og sønn, og historien veves tilbake til Solveig, familen Nordessons lyspunkt og kjærlighet. Etter dette bestemmer Victor seg for å fullføre det bestemoren aldri fikk ta del i.

Jeg elsker gode historier, og denne romanen forteller mange. Handlingen nærmest løper fra den ene bemerkelsesverdige fortellingen til den andre, og ettersom disse inneholder både glede, sorg og latter, greide de å røre ved noe langt inni hjertet mitt. I tillegg er språket til Tunström poetisk, klokt og vakkert. Selve høydepunktet for meg var at han hadde skrevet inn en litterær skikkelse som Selma Lagerlöf, den første kvinnelige forfatteren som fikk Nobelsprisen i litteratur (1909), og som også kommer fra Värmland.

Sidner skrev mange kort til Victor mens han var i New Zealand, som han aldri fikk. Her uttrykker han lengselen til sønnen:
"Nært og Fjernt er ofte ikke et spørsmål om avstand, men om holdning. Til Gud er det nøyaktig like langt. (...) Våre tanker er min vikelighet og min tanke 'nå' tvinner seg inn i din tanke 'nå' når du leser. 'Her'har min tanke plassert min kropp 'for lenge siden'. Victor, hvor jeg enn begir meg herfra, må jeg nærme meg deg!"

Lesevaner

Å lese mange bøker parallelt kan jo være både og. Det tar lengre tid å bli ferdig med ei bok, men samtidig tviholder man litt ekstra på de vennskapene og miljøene man snek seg innpå da man åpnet boka første gang.

For tiden reiser jeg mye, og da kan reisetida benyttes effektivt med å lese bøker ganske uforstyrret. Man får lest noen sider mens man sitter på flyplassen, en god del sider til på flyet, og hvis man ikke blir bilsjuk, på busser og tog. Da går det i grunnen ganske radig.

Sist jeg var ute og reiste, måtte jeg velge en av de ti bøkene jeg driver og leser på da jeg pakket veska. Fant ut at Hamsuns Paa gjengrodde stier passet bra. Ikke bare skulle jeg se Sult på Torshovteateret om noen dager, men jeg ville vite mer om hva Hamsun selv mente om prosessen han ble utsatt for etter krigen.

Jeg kunne valgt Yacoubian-bygningen av Alaa Al Aswany, som jeg begynte å lese sist jeg var ute og reiste, men jeg hadde ikke lyst til å dra på mental ferd til Egypt denne gangen. Dessuten var boka folksom, og jeg hadde ikke lyst til å møte så mange mennesker akkurat nå.

Jeg burde vel strengt tatt lest ut Juleoratoriet av Göran Tunström, men den er så fin, så jeg sparer den liksom litt. Har ikke lyst til å forlate Sidner enda, for vi har kjent hverandre i ett år nå. (Ja, jeg burde virkelig lese slutten snart!)

Men jeg reiser ikke bare med én bok. Jeg har alltid en bok på iPoden også, og der var Levi Henriksen parat med Snø vil falle over snø som har falt (fantastisk tittel!). Det er godt å avveksle med lydbok når en for eksempel sitter på flytoget eller like før man sovner.
Men det ble aldri noe møte med Dan Kaspersen fra Skogli denne gangen. Hamsun var for sterk. En mann på 90 år som skriver sin egen forsvarstale var den som greide å holde på min konsentrasjon på turen ned til Oslo. Og jeg leste ut boka! Nå er den plassert i hyllen over gode leseopplevelser.
Da var det bare 9 igjen...