Sommerens løfte til meg selv hvert år: å lese en engelsk bok. Jeg sto på ARK på en eller annen flyplass og kikket på bøker da jeg kom over denne. Hva var det med denne boka igjen? Hadde jeg fått den anbefalt? Jeg husket ikke helt, men coveret snakket til meg. Da jeg kom tilbake på jobb, husket jeg selvsagt at jeg hadde lest anbefalinger fra flere elever på valgfag media av denne boka.
Boka handler om ungdommer med en kreftdiagnose som møtes gjennom ei støttegruppe. Noen er under behandling med håp om å bli frisk, noen vet de må leve med kreften livet ut og andre er "friskmeldte", men går i gruppa fordi man aldri blir kvitt diagnosen selv om man er erklært frisk.
Det er i denne støttegruppa Hazel Gray møter Augustus Waters. Kjærlighetsforholdet dem i mellom er alt annet enn ordinært. Det er veldig interessant å lese hvordan to tenåringer med døden innen rekkevidde ser på hverandre og livet. Hvordan de holder ut, overlever angsten og omgivelsene og får øyeblikkene til å telle. Det som driver denne fortellingen framover er ikke bare frykten for hvordan det kommer til å ende, men det faktum at disse to ungdommene er smarte, vittige og ganske så filosofiske. Kjemien dem imellom er preget av intelligent humor og ironiske betraktninger omkring egen tilværelse og livet sånn generelt. At de foretar en umulig reise over Atlanteren for å realisere et siste ønske, gjør at man må beundre pågangsmotet og den ungdommelige villskapen tenåringer er forunt... selv i siste fase av livet.
Det som topper hele leseropplevelsen er det briljante språket. Forfatteren leker med ord og uttrykk, skaper nye ord ved å gjøre substantiver om til verb og lar oss bli kjent med en ekstremt velartikulert Augustus. Dialogene mellom Augustus og Hazel er også i en klasse for seg. De skaper sitt eget univers, og samtalene er lekende og meniningsfylte på mange plan. Man ønsker virkelig at man hadde kjent disse ungdommene.
Tittelen på boka gjenspeiler hele filosofien til de to ungdommene. Det handler om hva man selv er i det store universet, noe de stadig vekk diskuterer. Hva er det verste med å dø? Er ting forutbestemt, og finnes det et liv etter døden. Boka har fått tittelen "Faen ta skjebnen" på norsk, en oversettelse som absolutt holder mål selv om den ikke får fram samme dybden i handlingen.
Time Magazine kåret boken til årets beste amerikanske bok da den kom ut, som første ungdomsbok noensinne.
Filmatiseringen av denne boka går på kino nå. Jeg skal definitivt se denne filmen!
mandag 30. juni 2014
torsdag 13. februar 2014
Hjerneteppe av Tor Martin Leines Nordaas
Å anmelde en bok av en lokal forfatter kan være en nervepirrende øvelse. Man leser boka på en annen måte enn man ville gjort hvis man ikke hadde noe bakgrunnskjennskap til forfatteren, og man må veie sine ord på en helt annen måte når man skal uttrykke seg i etterkant. Distansen til forfatteren er ikke stor. Likevel må jeg si at når forfatteren har vært så modig å utlevere seg selv så til de grader, så fortjener han respekten av å bli behandlet objektivt.
Hvor mye som er fiksjon i boka vet bare Tor Martin selv, men noe som er helt sikkert, er at rammefortellinga er sann. Dette handler om en gutt som mister moren sin kun én måned før han selv skal konfirmeres. Han har på mange måter mistet henne over tid, ettersom hun har en alvorlig psykisk lidelse, men han mister henne for godt i det hun bokstavelig talt sykler på havet og forsvinner i det mørke dypet. Denne historien har han fortalt så nakent og ukomplisert at leseren makter å være tilstede og kjenne på situasjonene som oppleves. Faren i boka gjør meg stum av beundring. Hans evene til å håndtere livet og de store, eksistensielle spørsmålene er eksempler til etterfølgelse. Han er stødig og jordnær i Konrads liv, og han forandrer seg ikke en millimeter selv om livssituasjonen for sønnene blir helt annerledes etter morens død. Farmora på loftet er stødig og konstant, forholdet til lillebroren Bjarte er preget av både sjalusi og irritasjon, men likevel finner vi omsorg i enkelte hendelser. Dette er på mange måter en roman om familie.
Det er også er en roman som tar for seg utviklingen til en gutt som sliter med å finne tryggheten i seg selv. Han har ikke mange venner, og den ene vennen han har er en rimelig usympatisk kompis. Stefan er en gutt som for det meste avveier egen vinning før han slipper Konrad til. Den seksuelle frustrasjonen til Konrad er til tider altoverskyggende og leseren skjønner at det å IKKE ha sex nok fører til en sexfiksering som langt på vei utkonkurrerer fikseringen av det å faktisk ha sex i puberteten.
Det er nok ingen overraskelse at når debuten skjer, etter fullført videregående, er det med en ti år eldre jente som er trygg på sin egen kropp og seksualitet, og som nok appelerer sterkt til en moderlig trygghet som har manglet tidlig i barndommen.
Kondrad gjennomgår også en utvikling fra å være en usikker tenåring til å bli en engstelig ung mann. Ikke bare er han engstelig for allminnelige ting i livet, men han er også engstelig for å ha arvet morens psykiske lidelse. Han mislykkes som student i Bergen, og han reiser derfor tilbake til hjembyen Mosjøen for å finne seg selv.
Romanen gir ikke verken trøst eller svar, noe som er helt greit. Det finnes nemlig verken trøst eller svar. Livet må leves og oppleves, og man kan ikke få garantier for at det vil komme til å gå godt. Men man kan ha det så fint som man kan ha det ut fra forholdene. Man må leve med savnet etter at noen dør, man må leve med stygge minner fra barndommen, man kan aldri vite at framtida blir blendahvit, men man kan akseptere at livet består av alle fargene. Man må bare ikke grave seg ned. Der står Konrads far igjen som en bauta. Når ting blir vanskelig, gjør man som man alltid har gjort. Ikke for å late som ingen ting, men for å beholde de trygge rammene i livet.
Tittelen på boka er interessant. Unge nå til dags snakker ikke lenger om jernteppe, men hjerneteppe når noe glemmes brått. Hjerneteppe, slik ordet brukes her, tolker jeg som å ikke helt klare å se ting så klart som man skulle ønske, eller at noe ligger og overskygger tilværelsen. Dette hjerneteppet som Konrad opplever symboliserer morens tilstedeværelse i tankene hans. Det er tanker han aldri blir kvitt, tanker som ligger som et teppe over livet som skal leves. Hjerneteppe er ikke et ord vi finner i ordboka, så dermed kan forfatteren krediteres for å benytte seg av et nyord som muligens vil finne veien inn i ordbøkene med tiden. Det er et godt bilde på tilstanden han beskriver.
Hvor mye som er fiksjon i boka vet bare Tor Martin selv, men noe som er helt sikkert, er at rammefortellinga er sann. Dette handler om en gutt som mister moren sin kun én måned før han selv skal konfirmeres. Han har på mange måter mistet henne over tid, ettersom hun har en alvorlig psykisk lidelse, men han mister henne for godt i det hun bokstavelig talt sykler på havet og forsvinner i det mørke dypet. Denne historien har han fortalt så nakent og ukomplisert at leseren makter å være tilstede og kjenne på situasjonene som oppleves. Faren i boka gjør meg stum av beundring. Hans evene til å håndtere livet og de store, eksistensielle spørsmålene er eksempler til etterfølgelse. Han er stødig og jordnær i Konrads liv, og han forandrer seg ikke en millimeter selv om livssituasjonen for sønnene blir helt annerledes etter morens død. Farmora på loftet er stødig og konstant, forholdet til lillebroren Bjarte er preget av både sjalusi og irritasjon, men likevel finner vi omsorg i enkelte hendelser. Dette er på mange måter en roman om familie.
Det er også er en roman som tar for seg utviklingen til en gutt som sliter med å finne tryggheten i seg selv. Han har ikke mange venner, og den ene vennen han har er en rimelig usympatisk kompis. Stefan er en gutt som for det meste avveier egen vinning før han slipper Konrad til. Den seksuelle frustrasjonen til Konrad er til tider altoverskyggende og leseren skjønner at det å IKKE ha sex nok fører til en sexfiksering som langt på vei utkonkurrerer fikseringen av det å faktisk ha sex i puberteten.
Det er nok ingen overraskelse at når debuten skjer, etter fullført videregående, er det med en ti år eldre jente som er trygg på sin egen kropp og seksualitet, og som nok appelerer sterkt til en moderlig trygghet som har manglet tidlig i barndommen.
Kondrad gjennomgår også en utvikling fra å være en usikker tenåring til å bli en engstelig ung mann. Ikke bare er han engstelig for allminnelige ting i livet, men han er også engstelig for å ha arvet morens psykiske lidelse. Han mislykkes som student i Bergen, og han reiser derfor tilbake til hjembyen Mosjøen for å finne seg selv.
Romanen gir ikke verken trøst eller svar, noe som er helt greit. Det finnes nemlig verken trøst eller svar. Livet må leves og oppleves, og man kan ikke få garantier for at det vil komme til å gå godt. Men man kan ha det så fint som man kan ha det ut fra forholdene. Man må leve med savnet etter at noen dør, man må leve med stygge minner fra barndommen, man kan aldri vite at framtida blir blendahvit, men man kan akseptere at livet består av alle fargene. Man må bare ikke grave seg ned. Der står Konrads far igjen som en bauta. Når ting blir vanskelig, gjør man som man alltid har gjort. Ikke for å late som ingen ting, men for å beholde de trygge rammene i livet.
Tittelen på boka er interessant. Unge nå til dags snakker ikke lenger om jernteppe, men hjerneteppe når noe glemmes brått. Hjerneteppe, slik ordet brukes her, tolker jeg som å ikke helt klare å se ting så klart som man skulle ønske, eller at noe ligger og overskygger tilværelsen. Dette hjerneteppet som Konrad opplever symboliserer morens tilstedeværelse i tankene hans. Det er tanker han aldri blir kvitt, tanker som ligger som et teppe over livet som skal leves. Hjerneteppe er ikke et ord vi finner i ordboka, så dermed kan forfatteren krediteres for å benytte seg av et nyord som muligens vil finne veien inn i ordbøkene med tiden. Det er et godt bilde på tilstanden han beskriver.
fredag 9. september 2011
Sommerens litterære eskapader
I sommer har jeg hatt god anledning til å stikke av fra hverdagen og inn i litteraturen. Hva har jeg så lest? Litt av hvert egentlig. Jeg har avsluttet noen langvarige bokforhold og innledet noen nye. Jeg har fått lest noen anbefalte bøker og impulslest noen bøker jeg egentlig ikke tenkte å lese akkurat nå. Slik kan det være. Man leser det man føler for i øyeblikket. Hva ellers skal litteraturen være, enn en tankereise dit man vil.
Det har derimot blitt lite blogging, så for å ta det litt kjapt og effektivt, oppsummerer jeg bare kort.
Avsluttede forhold:
Denne engelske boka begynte jeg på i fjor, men ble liksom bare å lese litt nå og litt da. I sommer måtte jeg lese den ferdig.
Bill Bryson er en fantastisk forteller med humor og kunnskap om mye. I denne boka går han tilbake til sin egen barndom og oppvekst i Des Moines, Iowa på 50-tallet. Det er utrolig å få innblikk i den amerikanske kjernefamiliens liv, det amerikanske samfunnets ideer og utvikling og Brysons egne observasjoner av livet. Jeg lo høyt, leg lot meg fascinere og overraske. Jeg lærte mye om mangt da jeg leste boka, og jeg ble etterhvert klar over at Bill Bryson er jeg nødt til å lese mer av. Og det er nok å ta av... Han har skrevet mange bøker om mye.
Bill Bryson er en fantastisk forteller med humor og kunnskap om mye. I denne boka går han tilbake til sin egen barndom og oppvekst i Des Moines, Iowa på 50-tallet. Det er utrolig å få innblikk i den amerikanske kjernefamiliens liv, det amerikanske samfunnets ideer og utvikling og Brysons egne observasjoner av livet. Jeg lo høyt, leg lot meg fascinere og overraske. Jeg lærte mye om mangt da jeg leste boka, og jeg ble etterhvert klar over at Bill Bryson er jeg nødt til å lese mer av. Og det er nok å ta av... Han har skrevet mange bøker om mye.
Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste, og spesielt på originalspråket.
Jeg har over en periode hatt Stephanie Meyers siste Twilightbok på iPoden. Det har derfor vært litt av og på iforhold til når jeg har hatt tid til å lytte, men i sommer bestemte jeg meg for å avslutte mitt forhold til Bella, Edward og Jacob. Jeg synes kanskje at Meyer bruker unødig lang tid på å fortelle historien. Enkelte partier blir litt langdryge og stillestående, men på den annen side er det en ungdomsroman, så antydningens kunst er kanskje vanskelig å benytte til det fulle. Det blir mye prat, mye dialog og for en voksen leser kan det bli for mye vissvass. Likevel må jeg si at det er en god ungdomsroman. Trekantdramaet blir i tidligere bøker sammenlignet med Shakespeares "Romeo og Juliet", og det er mye av den samme lidelsen. I denne avsluttende boka kommer det likevel en avklaring som gjør at ting blir greit. Vi får altså en lykkelig slutt, som seg hør å bør etter å ha lest fire kolosser av noen bøker.
Bøker jeg har fått anbefalt:
Saras nøkkel er en vakker og sår bok fra andre verdenskrig, med et litt annet perspektiv enn vi vanligvis møter. Rammefortellingen er i nåtid, hvor en amerikansk journalist blir nysgjerrig på historien til sin franske manns familie fra krigen i Frankrike. Det viser seg etterhvert at historiene som rulles opp fører til at ingenting mer kan bli det samme. Det er også en bok som får oss til å reflektere over konsekvensene ved å bringe sannheten for en dag for mennesker som ikke er forberedt til å ta imot den.
Boken har også nylig blitt filmatisert, og historien er så god at jeg skal gjøre avtale med meg selv i høst om å se den på DVD.
Boka er lettlest og handlingen er drivende.
Dette er absolutt en bok jeg kan anbafale videre.
Denne boka har jeg fått anbefalt av flere. Det sies at det er en bok man ikke kan legge fra seg og som man leverer videre som et godt lesevalg. Jeg er i stor grad enig i det. Det er god driv i boka, og forfatteren klarer å holde mysteriet uløst i lang tid. Dette er en fortelling om de gode gode fortellinger, altså en metaroman.
"Hvilken hjelp, hvilken trøst er det i sannheten sammenlignet med en fortelling? Hva godt gjør vel sannheten ved midnatt, i mørket, når vinden brøler som en bjørn i skorsteinen? (...) Det du trenger, er en fortellings lune trøst. en løgns beroligende, byssende trygghet."
Det er også en interessant fortelling om hvordan forholdet mellom tvillinger utarter seg og hva som skjer med den ene når den andre blir borte. Jeg anbefaler den gjerne videre!
Sommerens must! Enkelt og greit. Jo Nesbø er strålende både når han bygger opp spenning og når han leverer sine personskildringer. Harry Hole er en gammel venn som man alltid føler behag ved å møte igjen. Ikke ubetinget, fordi man også må gjennomleve hans mørke sider. Men han er en ekte antihelt. Selv med sine laster har vi beundring og sympati for denne avdankede politimannen med sin voldsomme rettferdighetssans.
Dette er siste boka om Harry Hole, noe som betyr at en del løse tråder og forhold blir avklart.
Tittelen spiller på Harrys fortid. Fra tid til annen dukker det gjenferd opp fra fortida hans. Enten gjennom personer, gammel frykt eller historier som hjemsøker han.
Har du lest de andre bøkene om etterforskeren, er det bare å hoppe i det.
Impulsboka:
Hentet ut av bokhylla på måfå. Av og til tenker jeg at jeg må få lest alle klassikerne jeg har i bokhylla, som står der som en konsekvens av at jeg har vært med i alt for mange bokklubber og at jeg er alt for ustrukturert til å avbestille månedens bok. Fordelen med bokklubbøker er at de nærmest er garantert kvalitet. Ofte når jeg leser slike kjøp blir jeg kjempeglad fordi jeg neppe ville lest boka hvis den ikke hadde deiset ned i postkassen min.
Denne boka er kort og grei og forteller på en fin måte historien om en families ære og skam. Santiago skal dø og alle vet det utenom han selv. Han blir beskyldt for en hendelse han ikke har begått, ingen i samfunnet vil at han skal dø, men likevel gjør ingen noe for å stoppe dette.Dette til ettertanke. Her har man en problemstilling som er interresant å reflektere over og en god tekst som kan legges til grunn for en god diskusjon.
tirsdag 22. mars 2011
Skråninga - Carl Frode Tiller
Så fikk jeg altså lest ferdig Skråninga før LNU-konferansen, og det var en rimelig strabasiøs ferd, kan man si.
Boka fortelles av en mann som gjennom tøff barndom og oppvekst ender opp på psykiatrisk institusjon. Fortellerteknikken i boka er veldig spennende og interessant. Historier fra nåtid og fortid bindes sammen, slik de ofte gjør inne i hodene våre, gjennom assosiasjoner. Dette er en uvant måte å lese tekst på, for man merker ikke alltid når man glir fra episode til episode. Livshistorien til jeg-personen fortelles altså gjennom stadige tidssprang, hvor man til slutt ser sammenhenger og konsekvenser av det livet som er levd.
Kort fortalt vokser denne gutten opp i et hjem hvor hans overvektige, hjemmeværende mor og hans alkoholiserte, forsørger av en far bruker all sin energi på å bryte hverandre ned gjennom verbale slagsmål. I tillegg til de utrygge heimeforholdene, blir jeg-personen utsatt for en rekke fysiske og psykiske overgrep av klassekamerater på skolen. Gjennom denne oppveksten utvikler det seg en mørk side hos jeg-personen, og han utfører grusomme handlinger som han i ettertid sliter med. For hva skjer når et barn dreper et annet og bærer den grusomme hemmeligheten alene?
Selv om han kommer i fosterheim til slutt, er han så pass skadet av oppveksten at han ikke kan reddes.
Den gnagende samvittigheten fører til tvangshandlinger i et desperat forsøk på å skape mening og struktur i tilværelsen, men han oppsøkes stadig av bildene fra barndommen gjennom asossiasjoner han får av hverdagslige ting.
Til slutt er han så syk at vi som lesere stadig må stille spørsmål om det som skjer er virkelighet eller hans egne psykotiske tanker.
Dette er en veldig sterk og brutal bok. Det får leseren til å reflektere over viktige spørsmål i forhold til menneskets psyke og evne til å overleve. Hvordan kan man leve et "normalt" liv som voksen når man aldri har lært hvordan i barndommen? Og ikke minst... hva gjør det med et menneske å skulle leve videre med de grusomme handlingene man har utført i livet?
Skråninga er en ubehagelig reise gjennom et ødelagt menneskes sinn, men det er likevel en viktig reise hvis man skal skjønne hva som kan få mennesker til å gå i stykker.
torsdag 17. februar 2011
Mammutsalg 2011
Jeg må innrømme at jeg var mer gira før. Jeg har på en måte oppdaget at mange av bøkene går igjen fra år til år, og dessuten er ikke prisene noe jeg renner av meg skoa for. Selvsagt kan det være godbiter jeg bare må få med meg, men stort sett har jeg is i magen og venter til det virkelige salget starter. Det hvor Mammutsalgbøkene skal ut, koste hva det koste vil. Det er da man kan gjøre røverkjøp til 40 kr boka. Det kaller jeg salg!
Jeg kom over et slikt salg i en bokhandel på Mo i Rana for noen år tilbake. Alle bøkene som var igjen ble solgt for 10, 20, 30 og 40 kroner. Det er selvfølgelig galskap. Jeg kunne fylle en hel pose med bøker for ordinær pris for én. Har jeg lest alle bøkene i ettertid? Selvsagt ikke. Noen en hyllefyll, andre står på lista over bøker som skal leses før jeg dør.
Jeg har forhåpentligvis god tid på meg, for den lista blir stadig lengre...
Hva er så verdt å vente på ved årets Mammutsalg?
Mye, antakerligvis. Jeg kan personlig anbefale et utvalg:
- Øistein Kristiansen/Nina Aspen: Livets kruseduller. En tegne- og kreativitetsbok for hele familien
- Frode Grytten: Noveller i samling
- Levi Henriksen: Alt det som lå meg på hjertet
- Karl Ove Knausgård: Min kamp, bind 1, 2 og 3
- Jo Nesbø, Snømannen
- Marguerite Duras: To erotiske fortellinger
- Homer: Iliaden
Løp å kjøp, eller vent til det blir posesalg.
God bok!
torsdag 10. februar 2011
LNU-konferansen 2011 blant annet...
For tiden er det ikke lett å skvise inn skjønnlitteratur. Innimellom vurderinger av elevtekster og andre jobbrelaterte prosjekter er det i bunn og grunn godt å gjøre noe annet når man skal slappe av. Dessuten er det vanskelig å lese på senga for tida. Jeg kommer rett og slett ikke så langt før Jon Blund drysser drømmepulveret over meg.
Jeg har dessuten Knausgårdpause mens jeg venter på at han skal klare å avslutte siste boka. Regner med det stadig dukker opp nye betraktninger av eget liv og virke slik at det blir vanskelig å sette det siste og avgjørende punktum i seksbindsverket.
Men jeg har to bøker liggende på nattbordet. De sniker seg ned i veska når jeg skal ut og reise, og jeg må prøve å få lest de ut.
Den ene er Carl Frode Tillers Skråninga.
Den bør jeg ha lest før jeg skal på årets LNU-konferanse, som i år heter "Nytteverdi og vidunderkraft - Hva skal vi med skjønnlitteraturen i norskfaget?"
Her skal jeg nemlig på forelesning med Elisabeth Kristoffersen og Arne J. Aasen. De skal ta for seg "Samtidsroman og læringsstiler. Praktisk undervisningsoppleggom Carl Frode Tillers Skråninga med utgangspunkt i læringsstiler og med perspektiv fra lese- og skrivedidaktikk."
Altså: MÅ leses!
Deretter skal jeg ta fatt på Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Må prøve å få med meg Riksteaterets oppsetning til våren og da er det greit å ha lest boka forut.
Om tiden strekker til vil vise seg...
Jeg har dessuten Knausgårdpause mens jeg venter på at han skal klare å avslutte siste boka. Regner med det stadig dukker opp nye betraktninger av eget liv og virke slik at det blir vanskelig å sette det siste og avgjørende punktum i seksbindsverket.
Men jeg har to bøker liggende på nattbordet. De sniker seg ned i veska når jeg skal ut og reise, og jeg må prøve å få lest de ut.
Den ene er Carl Frode Tillers Skråninga.
Den bør jeg ha lest før jeg skal på årets LNU-konferanse, som i år heter "Nytteverdi og vidunderkraft - Hva skal vi med skjønnlitteraturen i norskfaget?"
Her skal jeg nemlig på forelesning med Elisabeth Kristoffersen og Arne J. Aasen. De skal ta for seg "Samtidsroman og læringsstiler. Praktisk undervisningsoppleggom Carl Frode Tillers Skråninga med utgangspunkt i læringsstiler og med perspektiv fra lese- og skrivedidaktikk."
Altså: MÅ leses!
Deretter skal jeg ta fatt på Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Må prøve å få med meg Riksteaterets oppsetning til våren og da er det greit å ha lest boka forut.
Om tiden strekker til vil vise seg...
søndag 30. januar 2011
Uprisen 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)






