Riverton-prisen 2009 til Tom Egeland

Kårer «Lucifers evangelium» som fjorårets beste norske kriminalroman.

(Dagbladet): - Dette er en stor ære, og prisen betyr mye for meg. Det er en annerkjennelse av forfatterskapet mitt, forteller Tom Egeland, vinner av Riverton-prisen 2009. Han får prisen «Den gyldne revolver» for «Lucifers evangelium».

Les mer i Dagbladet, eller på Margrethe sin bokblogg.

Kritikerprisen 2009

Karl Ove Knausgård vant ikke ungdommens kritikerpris med boka Min kamp, bok 1. Heller vant han ikke kritikerprisen for årets voksenbok med denne boka.
Etter all presseomtale hans hittil fire bind om eget liv har skapt, skulle man forvente at Knausgård ville raske med seg rubbel og bit når det gjaldt priser. Det må nok likevel nevnes at han faktisk vant Brageprisen med denne.
Synes du at du ikke helt har fått med deg hvem Knausgård er og hva han skriver, kan du jo for ordensskyld oppdatere deg selv ved å lese Knausgård for Dummies, eller komme ned på biblioteket og lese de fire bindene selv.

Vinneren for årets voksenbok ble derimot Tomas Espedal med boka Imot kunsten.
Denne boka hadde jeg ikke hørt om på forhånd. Den viser seg også å være selvbiografisk om lengsel og savn, slik som Min kamp. Her kan du oppdatere deg litt raskt på vinneren.

Årets barne- og ungdomsbok ble Tonje Glimmerdal skrevet av Maria Parr. Denne fikk forøvrig også Brageprisen 2009 for beste barne- og ungdomsbok.
Hør hennes opplesning på Youtube.

Brageprisvinner for årets sakprosa ble Kjetil Stensvik Østli og boka Politi og røver, som Frøken Leselyst har omtalt i sin blogg.

Her er altså mye god litteratur å finne for tiden. Mye er for de avanserte leserne, men vi har mye bra til de som ønsker en lettere underholdning også!

Ungdommens kritikerpris 2010

Årets vinner er:




Les mer om vinnerboka her.

Ungdommens kritikerpris er en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur, delt ut av elever i videregående opplæring.
Basert på søknader fra klasser/lærere i videregående skole velges ni klasser ut til å sitte i den nasjonale juryen. Juryen skal representere norsk ungdom og skal derfor være bredt sammensatt med klasser fra hele landet. Ulike linjer skal være representert. Ikke minst gjelder dette yrkesfaglige klasser.

Årets nominerte bøker var:

* Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap, (Cappelen Damm) roman
* Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild, (Tiden) noveller
* Karl Ove Knausgård: Min kamp 1, (Oktober) roman
* Arne Lygre: Min døde mann, (Aschehoug) roman
* Gabriel M.V. Moro: Der lyset slipper inn, (Aschehoug) roman
* Steinar Opstad: Avhymninger, (Kolon) dikt
* Anne Oterholm: Toget fra Ajaccio, (Gyldendal) roman
* Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger, (Aschehoug) fortellinger/kortprosa

Les mer om Ungdommens kritikerpris.

Vi har alle bøkene på biblioteket, så la nysgjerrigheten leder dere ned til skattekammeret.

Eg var der - historier vi ikkje må gløyme

Prisbelønnede Gudrun Pausewang har samlet historier fra Tyskland, fortalt av menn og kvinner som var barn og ungdommer rett før, under og etter krigen. De opplevde holdningene og handlingene som preget denne tiden på nært hold, og Pausewang formidler historiene videre i en litterær form.

Som oftest møter vi i skolen tekster og skildringer som er skrevet av jøder. Disse historiene forteller ofte om familier som splittes, konsentrasjonsleire og tyskernes grusomme framferd.
I denne boka blir Hitlers Tyskland betraktet av unge tyskere, som opplever og reflekterer over det som foregår rundt dem. Boka har mange stemmer. Alt fra besteforeldre som helst vil glemme det de opplevde, unge tyskere som motvillig må ta sitt første liv til unge tyskere som gjerne vil tjenestegjøre for landet sitt.
Det som likevel er felles for disse stemmene, er at de skaper forståelse hos leseren for hvordan tyskerne kunne greie å kontrollere sitt folk gjennom hjernevasking og frykt. Mange tyskere følte at de ikke hadde noe valg, andre satte eget liv på spill for å hjelpe desertører og jøder. Dette er fortellinger vi ikke har blitt fortalt før, så jeg anbefaler alle å lese disse 20 historiene som er samlet på 194 sider.

Lillesøster hopper i fallskjerm av Elisabeth Schönbeck

Har du noen gang lurt på hvordan søsken kan bli så forskjellige enda de vokser opp i samme hjem? En skulle tro de fikk samme oppdragelse og ble behandlet sånn noen lunde likt.
Jeg har ofte lurt på dette, og etterhvert som man har møtt en del folk har det vært spennende å se at høyst forskjellige søsken er mer regel enn unntak.
Selvsagt har man ulik personlighet på tross av likt genmateriale. Kanskje tror man på astrologi og kan forklare en persons adferd og lynne ut fra stjerner og planteters posisjon på himmelen i fødselsøyeblikket. Ser man på egenskaper hos en eldstesøsken og en yngstesøsken, vil man likevel oppdage en del fellestrekk uavhengig av når på året man er født.
Elisabeth Schönbeck er overbevist om at plassering i søskenflokken avgjør hvem du er.

Det som gjør boka interessant er ikke det faktum at hennes forskning gjennom en årrekke viser at storesøsken er ansvarsfulle, verbalt sterke og målrettede mens småsøsken er mindre ambisiøse, mindre pliktoppfyllende og mer eventyrlystne.
Noen må jo være størst og bryte vei, mens de som kommer etter kan kjøre mer bekvemt på den brede og hindringsløse autostradaen. Det er den yngstes privilegium.
Det som faktisk vekker min oppmerksomhet er hvordan våre foreldres plass i søskenflokken avgjør hvordan de vil komme til å oppdra oss. Foreldre som selv er storesøsken er mer ambisiøse på sine barns vegne, mens foreldre som selv er småsøsken er litt mer avslappet i forhold til karriere og egne barns valg i livet.
Dessuten vil våre partnervalg i framtiden stå og falle på søskenplassering når en skal begynne å bryne seg på hverandre. For det er klart at en storesøster som finner seg en lillebror vil ha det litt mer komfortabelt enn to storesøsken som til stadighet kjemper om kontrollen eller to småsøsken som venter på at noen andre skal ta kontrollen. En lillebror er jo vant med å blidgjøre egne storesøstre for å få viljen sin og vet nøyaktig hvordan å komme seg ut av en konflikt med slike. I tillegg er en storesøster snar til å ta ansvar for sin kjære slik hun har gjort for egne småsøsken. Da er jo arbeidsfordelingen klar allerede fra start og konfliktnivået minimert.

Som lærer var det også morsomt å lese om sammensetninger i elevgrupper. Man føler ofte at noen klasser er mer føyelige enn andre; eller for å si det slik: Noen klasser er mer å bryne seg på. Schönbeck har forsket på dette, og kommet fram til at det ikke er en avgjørende suksessfaktor alene at de fleste i en klasse er storesøsken. Det som har størst betydning er hvilket kjønn søskenene har. Det viser seg nemlig at de som har brødre som søsken blir mye mer konkurransepregede (både gutter og jenter) og dynamikken i en klasse vil derfor bli mer preget av lek, vilterhet og skaperglede. Er i tillegg brorparten av elevene småsøsken, skal det nok litt til for å holde på oppmerksomheten og konsentrasjonen.

Elisabeth Schönbeck forklarer fornøyelig og informativt med mange konkrete historier og eksempler alt du trenger å vite om ulike plasseringer i søskenrekken, og påvirkningene de har på alle livets sider:yrkesvalg, partnervalg og fritidsinteresser.
Kort oppsummert viser det seg at storesøsken blir bokormer, ansvarfulle ledere og systematikere. Småsøsken blir artister, fjellklatrere og livsnytere. Da kan man jo vurdere meningen med livet. Godt betalt men pliktoppfyllende eller livsnytere på lavt budsjett. Forhåpentligvis er man fornøyd med den man har blitt, og gjennom å lese denne boka får man muligens svar på HVORFOR det gikk som det gikk.

Panserhjerte av Jo Nesbø

Endelig har jeg fått lyttet meg ferdig. Det har gått med noen timer sammen med iPoden. 21 timer og 10 minutter, for å være helt presis. Imens har jeg malt en gang tre strøk, gått noen turer, sovnet inn (og våknet langt ut i boka med ørepluggene surret rundt halsen. Ironisk... dødsbra krim!) og grunnet leseloftet mitt ett strøk. For å være helt ærlig har jeg arbeidet ekstra ivrig med maling og pensel den siste tiden for å kunne dra på date med Harry Hole til Kongo, Stavanger, Ustaoset og Oslo.

Jo Nesbø blir stadig bedre. Nå synes jeg han nærmer seg Stieg Larsson i kvalitet hva personskildringer og oppbygging/konflikt angår.
Ikke for det... denne gangen skjønte jeg egentlig ganske tidlig hvem morderen var uten at det spilte noen rolle. Jeg skjønte ikke sammenhengene, og jeg ble stadig overrasket over avledningsmanøvrene til Nesbø.

I denne romanen er det en seriemorder løs igjen, og det er derfor et voldsomt tempo i boka. Ikke bare lurer vi på hvem som skal dø, men drapene beskrives rått og brutalt og vi blir nærmere kjent med torturredskapet "Leopolds eple". Jo Nesbø skåner ikke leseren på noe vis. Likevel blir det ikke sjokkerende på en vulgær måte. Det er rett og slett bare veldig grusomt og kvalmende.
Skal jeg være superkritisk, synes jeg det ble litt mange nær- døden-opplevelser innenfor et kort tidsrom i boka. Det får da være måte på hva selv Harry Holes kropp kan tåle. Likevel tilgir man alt når boka er slutt, for totalpakken er veldig bra!

Panserhjerte er en mørkere bok enn Nesbøs tidligere krimromaner. Harry Hole mistet kjærligheten i forrige bok, og i denne boka mister han også sin far. Dette tvinger han til å reflektere over livet, og selv om han tildels alltid har hatt det, ender det ut i høy grad av selvinnsikt. Han vil ikke skuffe noen, og vet at han ikke er til å stole på. Han lar derfor gode ting i livet gli forbi uten å ta imot, og jeg greier ikke bestemme meg for om han er en tosk i så måte, eller om han bare er et godt og ærlig menneske på tur ned i avgrunnen.
Det det ikke hersker tvil om, er at denne boka er 21 timer og 10 minutter med rå underholdning. Dette blir en snakkis, så sørg for å les den!

Luftslottet som sprengtes av Stieg Larsson

Det er mange år siden Steig Larsson først ble en snakkis på lærerværelset. Da hadde noen begynt å lese Menn som hater kvinner og blitt hekta. Etter det har det gått i bølger, og de som leser bøkene samtidig viser seg å ha intense samtaler om innholdet og karakterene og stadig flere kan hive seg med.

Av en eller annen grunn har jeg ikke lest siste boka før nå. Det har nok en nostalgisk årsak, er jeg redd. Nå er det over... for alltid. Eller, definitivt over etter at siste filmen lanseres i november, om jeg ikke leser bøkene på nytt.

Jeg tok sats og hoppet i det i høstferien, for jeg måtte lese den før jeg skal se filmen. Uskreven regel. Det ble lydbok i time for time til ørene var såre. Men det var verd hvert minutt.

Tredjeboka om Lisbet Salander nøster opp trådene fra de to andre bøkene, og gir oss et helt bilde av både karakterene og de sakene som har blitt rullet opp gjennom bøkene.

Det er derfor ikke så mye å si om innholdet uten å avsløre hvordan det hele ender, så det eneste jeg kan konkludere med er at Stieg Larsson var en fabelaktig forfatter med utsøkt talent for personkarakteristikker og driv i historien.

For dere som enda ikke har lest bøkene er det bare en ting å si: Jeg misunner dere! Skulle ønske det var meg som hadde tre så kanonbra bøker i vente. Det er nok derfor jeg drøyde det så lenge med den siste...