Min kamp, andre bok

Nok en Knausgårdsk leseopplevelse. Man tror man skal ta en pause, men så må man fortsette umiddelbart etter å ha avsluttet en bok.
Denne boka startet jeg å lese i mai, midt i heldagsprøver og eksamener, skoleavslutninger og høyt tempo på jobb. Jeg sleit litt i starten for å komme gjennom Stockholmsperioden hans. Bok 2 handeler nemlig om Knausgård som familiemann og forfatter. Hvordan få hverdagene til å gå opp med jobb, unger og kone.

Det er godt skrevet, og mange av situasjonene kan man humre seg gjennom i gjenkjennelse. Likevel er det noe med å dypdykke i den fasen av livet man selv er inne i, som gjør at det kan bli litt "overload" til tider. Det hjelper ikke alltid med en ironisk distanse. Det tok virkelig tid før det løsnet med denne boka, men da jeg tok sommerferie skjedde det endelig noe.

I denne boka får vi vite litt mer om bruddet mellom Karl Ove og Tonje, og grunnen til at han emigrerer til Sverige. Vi kan også lese interessante observasjoner av forskjellene i det svenske og det norske levesettet, og slik som i bok fire, der Knausgård åpner opp blikket for en liten bygd i Nord-Norge, åpner han opp blikket for Sverige i denne romanen. Han ser storby- Sverige med sørlendingens blikk, og det er artig å lese om de konkrete forskjellene han opplever.
Vi blir også bedre kjent med kona, Linda, og hennes "dramatiske" familie.

Det som likevel gjør sterkest inntrykk i denne boka, er Knausgårds ærlige håndtering av konas depresjoner, og hans egen svarte periode i livet, etter bruddet med Tonje. Han legger ingenting imellom når han beskriver hvordan han skader seg selv i fylla, eller hvor manipulerende og kontrollerende Linda er i sine sykdomsperioder.

Vi får også innblikk i et kunstnerliv. Hvordan der er å kombinere forfatterjobb med familieliv; spesielt når forfatteren er hjemme i pappapermisjon og forventes å stille opp som ektemann når kona kommer heim. Når skal man få tid til å skrive?
Dette er et problem som til tider tårner seg opp i Karl Ove, og som får han til å stille ultimatum. Hvis han ikke får jobbe, må han flytte fra familien (altså, kone og tre barn). Dette fører til at han går inn i huleboertilværelsen, og etterhvert greier å produsere En tid for alt, en roman som får bedre kritikk enn han selv mener den fortjener.
Knausgård beskriver rusen han oppnår når han skriver og det løsner for han. En rus som ingenting annet kommer opp mot. Ikke engang egne barns fødsler. Adrenalinkicket som gir mening i hans egen tilværelse, og som er drivkraften til egen skriving.

Jeg tenker på Hamsun når jeg leser denne romanen. Hamsun som har blitt kritisert for å være en forferdelig familiefar, men som sannsynligvis hadde samme suget etter litterær forløsning som Knausgård beskriver. Karl Over er en mann av sin tid. Han er en likestillingens mann. Altså hadde han nok levd samme forfatterlivet som Hamsun om han hadde kunnet, men det tar seg bare ikke ut i 2010. Han er tross alt en veloppdragen mann utstyrt med en god porsjon med samvittighet. Verst for han, fint for familien, og flaks for oss lesere, at han likevel - tross samfunnets krav - får produsert det som bor i han!
Go Karl Ove!!!!