Fire dager hos farmor - Tor Martin Leines Nordaas

Jeg har tenkt å anmelde årets fineste bok, men først må jeg posisjonere meg som leser. 
1. Forfatteren er en bekjent av meg, og jeg har   
    veldig sans for han som menneske og forfatter 
2. Jeg har selv levd sammen med ei bæstæ som 
    har betydd like mye for meg som farmoren 
    gjør for forfatteren 
3. Mi bæstæ var "vaskedame" på Mosjøen skole 
    sammen med farmora til Tor Martin, så vi har 
    felles referanser fra barndommen vår
Jeg er altså på ingen måte en objektiv leser, men det jeg skriver er oppriktig og velfundert.

Boka er på 119 sider, er delt inn i 11 kapittel, og kan derfor fint leses på en dag.  Det kan være fint om man ønsker å være sammen med gutten og farmor den stunden det varer, men det er like fint å gå ut av farmors stue for å komme til bake etter en stund. 

Handlingen er kort og godt en firedagers juleferie heime i Mosjøen, hvor den mannlige hovedpersonene tilbringer mye av sin tid sammen med bestemora i generasjonsboligen han har voks topp i. I løpet av disse fire dagene mimres det tilbake i tid, både til hovedpersonens egen barndom, men også lengre tilbake i farmorens liv. Gjennom ordknappe samtaler får vi vite mye om farmorens liv og streven, men også om det nære og sterke forholdet mellom et barnebarn og en farmor. For meg som er Mosjø-jente selv, liker jeg godt gjenkjennelsen i stedene som nevnes og gjenkjenselen fra et liv min egen bestemor ofte omtalte som gamledager. Dette er en bok som får fram den historiske samfunnsutviklingen og de menneskelige ulikhetene mellom tre generasjoner. Vi er alle preget av tida vi lever i, og vi har alle noe å lære av hverandre. Fortellingene fra farmorens oppvekst er nok tidstypiske, men likevel smertefulle å høre om for oss som har vokst opp i en annen tid. Familievold og tidlig barnedød, barnearbeid og mangel på kjærlig omtanke preger et menneske, men besteforeldregenerasjonen var robust og taklet det på sin måte. Likevel er det ømheten og omtanken hovedpersonen har til sin farmor som gjør boken så vakker som den er. At handlingen er så triviell, men samtidig så personlig, gjør at vi alle kan kjenne oss igjen i mye. Og det er jo ikke de store hendelsene i livet som nødvendigvis er de viktigste. For som fortatteren selv sier det: 

"Plutselig smelter meierismøret sakte, farmor åpner vinduet og retter på rista med firkantmønster, og det freser iltert under dampen. Og nå slipper jeg den til, tida som farmor har latt seg føre av, uten å stritte i mot. Her jeg som voksen kar sitter og ser henne brenne to fingertupper for at gaffelen skal få tak under vaflene, satt jeg også som pjokk, skolegutt, konfirmant, rødruss og myndig mann med førerkort og utferdstrang, og jeg så henne gjøre det samme."

Det er hverdagene som står for selve tryggheten i livet hos de fleste. Det som er bestandig er det man vil savne mest når det forsvinner. Denne boka handler også om å gjøre seg klar for den store avskjeden. Ikke bare snakker farmora om døden, men hovedpersonen selv er smertelig klar over at disse fire dagene er viktige, nettopp fordi det brått kan være forbi: 

"Brått er farmor gammel, og klokka runder ni mens jeg skjønner at tida har gjort det farlig å vente, selv bare et par døgn til en bursdagstelefon."

Jeg gråt meg gjennom kapittel 7. Det har nok aldri skjedd meg før. Det faktum at farmor har blitt så gammel at hun lover barnebarnet at hun aldri skal gå kjeller-og loftstrapper igjen er sterk kost for leseren. Det ligger mye kjærlighet og omtanke i en slik pakt, samtidig som det ligger i dagen for de begge at de har lite tid igjen sammen. Da jeg leste dette savnet jeg min egen bestemor så sterkt at det reiv i hjerterota, og jeg tenkte på hvor mye mer jeg kunne bidratt med for at hennes siste dager hadde vært bedre og mer verdige. Etterpåklokskapens uutholdelige smerte.

Språket i romanen er også verd en kommentar. Jeg har hørt forfatteren lese selv fra boka, på brei og god vefsning.  Det var fantastisk. Da jeg skulle lese på egen hånd sleit jeg litt i starten med å finne flyten. Kanskje fordi det var merkelig å lese på bokmål, eller kanskje fordi dialogen virket mye mer ordknapp på trykk enn i opplest form. Etterhvert ble jeg fortrolig med formen, og jeg begynte å skjønne at den jobben forfatteren har lagt ned i akkurat den delen er ganske raffinert arbeid. For er det ikke slik at når man møtes igjen etter ei stund, så flyter ikke praten like lett som etter noen timer? Og er det ikke slik at etter en dram så flyter praten enda bedre? I løpet av de fire dagene hos farmor er dialogen fortsatt ordknapp, men den blir mer og mer innholdsrik; fordi vi kjenner personene bedre og vet hva en mager dialog egentlig inneholder og fordi sjargongen mellom barnebarn og bestemor er helt særegen. På denne måten skaper forfatteren en fin kontrast mellom det lille som sies og alt det som blir sagt. 
I starten synes jeg også at hovedpersonen gjør seg selv lite synlig gjennom dialogen. Når farmor sier noe, repliserer han med generelle vendinger som " Du mener så?", "Godt sagt", "Ja da" og "Selvfølgelig". Men etterhvert reiser han seg i sin fulle høyde gjennom de gjerningene han gjør og den kjærligheten han viser til den gamle. Han setter i gang rundvask av leiliheten til en tidligere renholder som nå har måttet kapitulere i sin egen bolig, han tar den gamle med på kirkegården for å sette lys på sin døde søsters umerkede grav og han holder den gamle med selskap når hun tar kveldsdrammen sin med Amundsen vodka. Det er summen av alt dette som gjør at dette er en vakker roman; rett og slett årets fineste bok. 

Hva er fiskjon og hva er virkelighet i denne boka? Forfatteren kommenterer dette i etterordet. Han sier at farmor ville smilt lurt og sagt; - Tenk så hardt folk skal spekulere på hva som er sant og hva som er oppspinn. Og det har de bare godt av!

Det er modig å skrive så personlig som det forfatteren gjør, men han klarer godt å balansere det personlige og det private. Knausgård har på en måte sprengt grenser for hva som kan skrives om i vår samtid. Det som helt klart ikke er fiksjon, er en passasje hvor farmor beskriver renholdernes fagforeningskamp da de gikk over fra seks- til femdagers arbeidsuke  i 1974. Bildet under sto på trykk i Helgeland Arbeiderblad, og her ser vi både forfatterens farmor og mi egen bæstæ. Dette var damer med yrkesstolthet og træler i nevene. Damer med latter på kafferommet og salmiakk i bøttene. Damer som skurte til det ble skinnende rent uten å kikke på klokka. Damer som protesterte da arbeidstida forandra seg og ettermiddagsskiftene opphørte; som ikke syntes de fikk jobben gjort når de måtte vaske mellom beina på ungene. Damer med stilige småblomstrede vaskefrakker og dertil matchende sko.
Som forfatteren selv har sagt: Bak hver en rullator går det en roman. Det har han nok helt rett i. 
Å skrive denne boken om sin egen farmor etter hennes død,  anser jeg for å være en fullkommen kjærlighetserlæring fra et barnebarn.  

Renholderne ved Mosjøen skole i 1974

 

Looking for Alaska - John Green

Jeg fikk sans for John Green da jeg leste The Fault in our Stars i fjor sommer. Han skriver klokt om vanskelige tema. Da elevene mine la fram fordypningsoppgaven sin i vinter, litterær analyse av en selvvalgt roman, var det flere som hadde valgt Looking for Alaska. Jeg lot meg ganske raskt fascinere av denne boka fordi både plottet og personene virket interessante. Elevene var ganske eksplisitte i sin anbefaling da jeg sa jeg skulle lese den: Du må lese den på engelsk! 
Så fikk jeg altså lest en engelsk bok i år også.


Boka er delt inn i to deler. Før og etter Alaska Youngs død. Jeg avslører ingenting ved å fortelle dette. Det er ikke der spenningen ligger. Første kapittelet begynner 136 dager før den fatale hendelsen i ungdommenes liv, og siste kapittelet avsluttes 136 dager etter. John Green slår meg som en forfatter som elsker sammenhenger og systemer, så hva betyr dette tallet for denne fortellinga? 
136 mennesker ble i sin tid drept i forsøket på å krysse Berlinmuren, men det har neppe noen sammenheng med bokas handling. 
Et kjapt søk på "symbolism number 136" sender meg fra Pytagoras, via numerologi til den spirituelle verden av engler. 
Engel 136 sitt budskap er å skrifte fokuset fra det materielle i verden til det indre og hva du egentlig ønsker å gjøre med livet ditt, hevder nettstedet www.sacredscribes.net. Dette budskapet handler om å være tro mot seg selv og ikke være redd for å gå utenfor komfortsonen for å utforske dine naturlige ferdigheter og talenter på en positiv måte. 
Innen bibelforskning betyr visstnok tallet 136 et rent hjerte. (http://biblenumbersforlife.com/)
Ingen av disse kildene er  troverdige kilder basert på forskning, men så handler heller ikke tolkning av litteratur  om akkurat det. Man kan lete etter mening i mange forskjellige rom. 

Hovedpersonen i boka er Miles, en ganske venneløs ungdom fra Florida som skal flytte til Alabama for å bo på internat. Her skal han gå på samme videregående skole som sin far en gang i tiden gikk; Culver Creek Preparatory School. Miles har en særinteresse i  å memorere kjente menneskers siste ord før de dør. Når han reiser til Alabama har han den franske poeten Francois Rabelais' siste ord i minnet: " I go to seek a Great Perhaps". Miles skjønner at han må komme seg bort fra sitt venneløse liv i Florida hvis noe godt skal skje i livet hans, men hva som må til er fortsatt et stort spørsmål.
Når han kommer til Culver Creek får han seg straks en bestevenn i romkammeraten Chip Martin, som bare blir kalt the Colonel. Hans talent er å memorere alle verdens land i alfabetisk rekkefølge. Etterhvert blir Miles kjent med Alaska Young, som deres liv i denne fortellingen sirkulerer rundt, samt Takumi og etterhvert Lara. 


Alaska Young er en interessant jente som ikke lar noen få helt taket på seg. Selv etter hennes død kan bestevennene konstatere at de egentlig aldri kjente henne. Derav tittelen Looking for Alaska, som på norsk er oversatt til Hvem er du, Alaska? Alaska kontrollererer og manipulerer sine venner gjennom hele boka, men man kan ikke la være og elske henne. Hun går fra å være ekstremt utadvent, kreativ og grenseløs til å bli depressiv, destruktiv og fraværende. Vi vet aldri helt hvor vi har henne og hva hun kan komme til å gjøre i neste vending. Hun er alltid like fascinerende og uovervinnelig, og ingen kan eie henne. "How will I ever get out of this labyrinth!" er et sitat av den søramerikanske frihetshelten Simón Bolívar, som Alaska stadig refererer til. Det filisoferes mye over betydningen av dette gjennom boka. Hva er denne labyrinten i menneskenes liv? 
Alaska kjører seg ihjel i fylla en natt. Hun har fått Chip og Miles til å avlede rektoren slik at hun kan komme seg ut fra området uten å bli stoppet, og kjører deretter rett i døden. Ikke bare klandrer guttene seg selv i ettertid, men de bruker mye tid på å finne ut av hvorfor Alaska absolutt måtte ut og kjøre denne natta. Hva var Alaskas labyrint? 

Miles gjennomgår en stor personlig utvikling dette året på Culver Creek. Fra å være Ingen i Florida, finner han seg selv gjennom alle de utfordringene han må møte sammen med vennene sine. I dette perspektivet kan man si at tallet 136 gjerne kan handle om å fokusere på sin indre utvikling. I tillegg må Miles langt utenfor sin egen komfortsone på Culver Creek, noe som gjør han sterkere som menneske og i bedre stand til å tåle den sorgen han må leve med videre gjennom tapet av Alaska. 


Er dette en tragisk ungdomsroman? Nei. John Green klarer som alltid å løfte det vanskelige opp på et allment og filosofisk nivå. Javel, de man elsker dør, men livet går videre. Akkurat det liker jeg godt. For det er jo slik det er. Livet går videre og man blir en erfaring rikere, slev om det gjør vondt. 
Personene til Green setter seg under huden, og etter å ha lest boka savner jeg de alle. Det er et kvalitetstegn.

The fault in our stars - John Green

Sommerens løfte til meg selv hvert år: å lese en engelsk bok. Jeg sto på ARK på en eller annen flyplass og kikket på bøker da jeg kom over denne. Hva var det med denne boka igjen? Hadde jeg fått den anbefalt? Jeg husket ikke helt, men coveret snakket til meg. Da jeg kom tilbake på jobb, husket jeg selvsagt at jeg hadde lest anbefalinger fra flere elever på valgfag media av denne boka. 

Boka handler om ungdommer med en kreftdiagnose som møtes gjennom ei støttegruppe. Noen er under behandling med håp om å bli frisk, noen vet de må leve med kreften livet ut og andre er "friskmeldte", men går i gruppa fordi man aldri blir kvitt diagnosen selv om man er erklært frisk. 

Det er i denne støttegruppa Hazel Gray møter Augustus Waters. Kjærlighetsforholdet dem i mellom er alt annet enn ordinært. Det er veldig interessant å lese hvordan to tenåringer med døden innen rekkevidde ser på hverandre og livet. Hvordan de holder ut, overlever angsten og omgivelsene og får øyeblikkene til å telle. Det som driver denne fortellingen framover er ikke bare frykten for hvordan det kommer til å ende, men det faktum at disse to ungdommene er smarte, vittige og ganske så filosofiske. Kjemien dem imellom er preget av intelligent humor og ironiske betraktninger omkring egen tilværelse og livet sånn generelt. At de foretar en umulig reise over Atlanteren for å realisere et siste ønske, gjør at man må beundre pågangsmotet og den ungdommelige villskapen tenåringer er forunt... selv i siste fase av livet. 

Det som topper hele leseropplevelsen er det briljante språket. Forfatteren leker med ord og uttrykk, skaper nye ord ved å gjøre substantiver om til verb og lar oss bli kjent med en ekstremt velartikulert Augustus. Dialogene mellom Augustus og Hazel er også i en klasse for seg. De skaper sitt eget univers, og samtalene er lekende og meniningsfylte på mange plan. Man ønsker virkelig at man hadde kjent disse ungdommene.

Tittelen på boka gjenspeiler hele filosofien til de to ungdommene. Det handler om hva man selv er i det store universet, noe de stadig vekk diskuterer. Hva er det verste med å dø? Er ting forutbestemt, og finnes det et liv etter døden. Boka har fått tittelen "Faen ta skjebnen" på norsk, en oversettelse som absolutt holder mål selv om den ikke får fram samme dybden i handlingen. 

Time Magazine kåret boken til årets beste amerikanske bok da den kom ut, som første ungdomsbok noensinne.
Filmatiseringen av denne boka går på kino nå. Jeg skal definitivt se denne filmen!

Hjerneteppe av Tor Martin Leines Nordaas

Å anmelde en bok av en lokal forfatter kan være en nervepirrende øvelse. Man leser boka på en annen måte enn man ville gjort hvis man ikke hadde noe bakgrunnskjennskap til forfatteren, og man må veie sine ord på en helt annen måte når man skal uttrykke seg i etterkant. Distansen til forfatteren er ikke stor. Likevel må jeg si at når forfatteren har vært så modig å utlevere seg selv så til de grader, så fortjener han respekten av å bli behandlet objektivt. 

Hvor mye som er fiksjon i boka vet bare Tor Martin selv, men noe som er helt sikkert, er at rammefortellinga er sann. Dette handler om en gutt som mister moren sin kun én måned før han selv skal konfirmeres. Han har på mange måter mistet henne over tid, ettersom hun har en alvorlig psykisk lidelse, men han mister henne for godt i det hun bokstavelig talt sykler på havet og forsvinner i det mørke dypet. Denne historien har han fortalt så nakent og ukomplisert at leseren makter å være tilstede og kjenne på situasjonene som oppleves. Faren i boka gjør meg stum av beundring. Hans evene til å håndtere livet og de store, eksistensielle spørsmålene er eksempler til etterfølgelse. Han er stødig og jordnær i Konrads liv, og han forandrer seg ikke en millimeter selv om livssituasjonen for sønnene blir helt annerledes etter morens død. Farmora på loftet er stødig og konstant, forholdet til lillebroren Bjarte er preget av både sjalusi og irritasjon, men likevel finner vi omsorg i enkelte hendelser. Dette er på mange måter en roman om familie. 

Det er også er en roman som tar for seg utviklingen til en gutt som sliter med å finne tryggheten i seg selv. Han har ikke mange venner, og den ene vennen han har er en rimelig usympatisk kompis. Stefan er en gutt som for det meste  avveier egen vinning før han slipper Konrad til. Den seksuelle frustrasjonen til Konrad er til tider altoverskyggende og leseren skjønner at det å IKKE ha sex nok fører til en sexfiksering som langt på vei utkonkurrerer fikseringen av det å faktisk ha sex  i puberteten. 
Det er nok ingen overraskelse at når debuten skjer, etter fullført videregående, er det med en ti år eldre jente som er trygg på sin egen kropp og seksualitet, og som nok appelerer sterkt til en moderlig trygghet som har manglet tidlig i barndommen.
Kondrad gjennomgår også en utvikling fra å være en usikker tenåring til å bli en engstelig ung mann. Ikke bare er han engstelig for allminnelige ting i livet, men han er også engstelig for å ha arvet morens psykiske lidelse. Han mislykkes som student i Bergen, og han reiser derfor tilbake til hjembyen Mosjøen for å finne seg selv. 

Romanen gir ikke verken trøst eller svar, noe som er helt greit. Det finnes nemlig verken trøst eller svar. Livet må leves og oppleves, og man kan ikke få garantier for at det vil komme til å gå godt. Men man kan ha det så fint som man kan ha det ut fra forholdene. Man må leve med savnet etter at noen dør, man må leve med stygge minner fra barndommen, man kan aldri vite at framtida blir blendahvit, men man kan akseptere at livet består av alle fargene. Man må bare ikke grave seg ned. Der står Konrads far igjen som en bauta. Når ting blir vanskelig, gjør man som man alltid har gjort. Ikke for å late som ingen ting, men for å beholde de trygge rammene i livet.

Tittelen på boka er interessant. Unge nå til dags snakker ikke lenger om jernteppe, men hjerneteppe når noe glemmes brått. Hjerneteppe, slik ordet brukes her, tolker jeg som å ikke helt klare å se ting så klart som man skulle ønske, eller at noe ligger og overskygger tilværelsen. Dette hjerneteppet som Konrad opplever symboliserer morens tilstedeværelse i tankene hans. Det er tanker han aldri blir kvitt, tanker som ligger som et teppe over livet som skal leves. Hjerneteppe er ikke et ord vi finner i ordboka, så dermed kan forfatteren krediteres for å benytte seg av et nyord som muligens vil finne veien inn i ordbøkene med tiden. Det er et godt bilde på tilstanden han beskriver.

Sommerens litterære eskapader

I sommer har jeg hatt god anledning til å stikke av fra hverdagen og inn i litteraturen. Hva har jeg så lest? Litt av hvert egentlig. Jeg har avsluttet noen langvarige bokforhold og innledet noen nye. Jeg har fått lest noen anbefalte bøker og impulslest noen bøker jeg egentlig ikke tenkte å lese akkurat nå. Slik kan det være. Man leser det man føler for i øyeblikket. Hva ellers skal litteraturen være, enn en tankereise dit man vil.

Det har derimot blitt lite blogging, så for å ta det litt kjapt og effektivt, oppsummerer jeg bare kort.

Avsluttede forhold:

Denne engelske boka begynte jeg på i fjor, men ble liksom bare å lese litt nå og litt da. I sommer måtte jeg lese den ferdig.
Bill Bryson er en fantastisk forteller med humor og kunnskap om mye. I denne boka går han tilbake til sin egen barndom og oppvekst i Des Moines, Iowa på 50-tallet. Det er utrolig å få innblikk i den amerikanske kjernefamiliens liv, det amerikanske samfunnets ideer og utvikling og Brysons egne observasjoner av livet. Jeg lo høyt, leg lot meg fascinere og overraske. Jeg lærte mye om mangt da jeg leste boka, og jeg ble etterhvert klar over at Bill Bryson er jeg nødt til å lese mer av. Og det er nok å ta av... Han har skrevet mange bøker om mye. 

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste, og spesielt på originalspråket.

Jeg har over en periode hatt Stephanie Meyers siste Twilightbok på iPoden. Det har derfor vært litt av og på iforhold til når jeg har hatt tid til å lytte, men i sommer bestemte jeg meg for å avslutte mitt forhold til Bella, Edward og Jacob. Jeg synes kanskje at Meyer bruker unødig lang tid på å fortelle historien. Enkelte partier blir litt langdryge og stillestående, men på den annen side er det en ungdomsroman, så antydningens kunst er kanskje vanskelig å benytte til det fulle. Det blir mye prat, mye dialog og for en voksen leser kan det bli for mye vissvass. Likevel må jeg si at det er en god ungdomsroman. Trekantdramaet blir i tidligere bøker sammenlignet med Shakespeares "Romeo og Juliet", og det er mye av den samme lidelsen. I denne avsluttende boka kommer det likevel en avklaring som gjør at ting blir greit. Vi får altså en lykkelig slutt, som seg hør å bør etter å ha lest fire kolosser av noen bøker.

Bøker jeg har fått anbefalt:

 Saras nøkkel er en vakker og sår bok fra andre verdenskrig, med et litt annet perspektiv enn vi vanligvis møter. Rammefortellingen er i nåtid, hvor en amerikansk journalist blir nysgjerrig på historien til sin franske manns familie fra krigen i Frankrike. Det viser seg etterhvert at historiene som rulles opp fører til at ingenting mer kan bli det samme. Det er også en bok som får oss til å reflektere over konsekvensene ved å bringe sannheten for en dag for mennesker som ikke er forberedt til å ta imot den.
Boken har også nylig blitt filmatisert, og historien er så god at jeg skal gjøre avtale med meg selv i høst om å se den på DVD.
Boka er lettlest og handlingen er drivende. 
Dette er absolutt en bok jeg kan anbafale videre.

Denne boka har jeg fått anbefalt av flere. Det sies at det er en bok man ikke kan legge fra seg og som man leverer videre som et godt lesevalg. Jeg er i stor grad enig i det. Det er god driv i boka, og forfatteren klarer å holde mysteriet uløst i lang tid. Dette er en fortelling om de gode gode fortellinger, altså en metaroman. 

"Hvilken hjelp, hvilken trøst er det i sannheten sammenlignet med en fortelling? Hva godt gjør vel sannheten ved midnatt, i mørket, når vinden brøler som en bjørn i skorsteinen? (...) Det du trenger, er en fortellings lune trøst. en løgns beroligende, byssende trygghet." 

Det er også en interessant fortelling om hvordan forholdet mellom tvillinger utarter seg og hva som skjer med den ene når den andre blir borte. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Sommerens must! Enkelt og greit. Jo Nesbø er strålende både når han bygger opp spenning og når han leverer sine personskildringer. Harry Hole er en gammel venn som man alltid føler behag ved å møte igjen. Ikke ubetinget, fordi man også må gjennomleve hans mørke sider. Men han er en ekte antihelt. Selv med sine laster har vi beundring og sympati for denne avdankede politimannen med sin voldsomme rettferdighetssans. 
Dette er siste boka om Harry Hole, noe som betyr at en del løse tråder og forhold blir avklart. 
Tittelen spiller på Harrys fortid. Fra tid til annen dukker det gjenferd opp fra fortida hans. Enten gjennom personer, gammel frykt eller historier som hjemsøker han. 
Har du lest de andre bøkene om etterforskeren, er det bare å hoppe i det. 


Impulsboka:

Hentet ut av bokhylla på måfå. Av og til tenker jeg at jeg må få lest alle klassikerne jeg har i bokhylla, som står der som en konsekvens av at jeg har vært med i alt for mange bokklubber og at jeg er alt for ustrukturert til å avbestille månedens bok. Fordelen med bokklubbøker er at de nærmest er garantert kvalitet. Ofte når jeg leser slike kjøp blir jeg kjempeglad fordi jeg neppe ville lest boka hvis den ikke hadde deiset ned i postkassen min. 
Denne boka er kort og grei og forteller på en fin måte historien om en families ære og skam. Santiago skal dø og alle vet det utenom han selv. Han blir beskyldt for en hendelse han ikke har begått, ingen i samfunnet vil at han skal dø, men likevel gjør ingen noe for å stoppe dette.Dette til ettertanke. Her har man en problemstilling som er interresant å reflektere over og en god tekst som kan legges til grunn for en god diskusjon.

Skråninga - Carl Frode Tiller

Så fikk jeg altså lest ferdig Skråninga før LNU-konferansen, og det var en rimelig strabasiøs ferd, kan man si.
Boka fortelles av en mann som gjennom tøff barndom og oppvekst ender opp på psykiatrisk institusjon. Fortellerteknikken i boka er veldig spennende og interessant. Historier fra nåtid og fortid bindes sammen, slik de ofte gjør inne i hodene våre, gjennom assosiasjoner. Dette er en uvant måte å lese tekst på, for man merker ikke alltid når man glir fra episode til episode. Livshistorien til jeg-personen fortelles altså gjennom stadige tidssprang, hvor man til slutt ser sammenhenger og konsekvenser av det livet som er levd.

Kort fortalt vokser denne gutten opp i et hjem hvor hans overvektige, hjemmeværende mor og hans alkoholiserte, forsørger av en far bruker all sin energi på å bryte hverandre ned gjennom verbale slagsmål. I tillegg til de utrygge heimeforholdene, blir jeg-personen utsatt for en rekke fysiske og psykiske overgrep av klassekamerater på skolen. Gjennom denne oppveksten utvikler det seg en mørk side hos jeg-personen, og han utfører grusomme handlinger som han i ettertid sliter med. For hva skjer når et barn dreper et annet og bærer den grusomme hemmeligheten alene?
Selv om han kommer i fosterheim til slutt, er han så pass skadet av oppveksten at han ikke kan reddes.
Den gnagende samvittigheten fører til tvangshandlinger i et desperat forsøk på å skape mening og struktur i tilværelsen, men han oppsøkes stadig av bildene fra barndommen gjennom asossiasjoner han får av hverdagslige ting.
Til slutt er han så syk at vi som lesere stadig må stille spørsmål om det som skjer er virkelighet eller hans egne psykotiske tanker.

Dette er en veldig sterk og brutal bok. Det får leseren til å reflektere over viktige spørsmål i forhold til menneskets psyke og evne til å overleve. Hvordan kan man leve et "normalt" liv som voksen når man aldri har lært hvordan i barndommen? Og ikke minst... hva gjør det med et menneske å skulle leve videre med de grusomme handlingene man har utført i livet?

Skråninga er en ubehagelig reise gjennom et ødelagt menneskes sinn, men det er likevel en viktig reise hvis man skal skjønne hva som kan få mennesker til å gå i stykker.

Mammutsalg 2011

Jeg må innrømme at jeg var mer gira før. Jeg har på en måte oppdaget at mange av bøkene går igjen fra år til år, og dessuten er ikke prisene noe jeg renner av meg skoa for. Selvsagt kan det være godbiter jeg bare må få med meg, men stort sett har jeg is i magen og venter til det virkelige salget starter. Det hvor Mammutsalgbøkene skal ut, koste hva det koste vil. Det er da man kan gjøre røverkjøp til 40 kr boka. Det kaller jeg salg!

Jeg kom over et slikt salg i en bokhandel på Mo i Rana for noen år tilbake. Alle bøkene som var igjen ble solgt for 10, 20, 30 og 40 kroner. Det er selvfølgelig galskap. Jeg kunne fylle en hel pose med bøker for ordinær pris for én. Har jeg lest alle bøkene i ettertid? Selvsagt ikke. Noen en hyllefyll, andre står på lista over bøker som skal leses før jeg dør.
Jeg har forhåpentligvis god tid på meg, for den lista blir stadig lengre...

Hva er så verdt å vente på ved årets Mammutsalg?
Mye, antakerligvis. Jeg kan personlig anbefale et utvalg:

• Øistein Kristiansen/Nina Aspen: Livets kruseduller. En tegne- og kreativitetsbok for hele familien
• Frode Grytten: Noveller i samling
• Levi Henriksen: Alt det som lå meg på hjertet
• Karl Ove Knausgård: Min kamp, bind 1, 2 og 3
• Jo Nesbø, Snømannen
• Marguerite Duras: To erotiske fortellinger
• Homer: Iliaden

Til slutt er det verdt å nevne at det er flere godbiter blant barne- og ungdomsbøkene.
Løp å kjøp, eller vent til det blir posesalg.
God bok!