fredag 17. juli 2015

Fire dager hos farmor - Tor Martin Leines Nordaas

Jeg har tenkt å anmelde årets fineste bok, men først må jeg posisjonere meg som leser. 
1. Forfatteren er en bekjent av meg, og jeg har   
    veldig sans for han som menneske og forfatter 
2. Jeg har selv levd sammen med ei bæstæ som 
    har betydd like mye for meg som farmoren 
    gjør for forfatteren 
3. Mi bæstæ var "vaskedame" på Mosjøen skole 
    sammen med farmora til Tor Martin, så vi har 
    felles referanser fra barndommen vår
Jeg er altså på ingen måte en objektiv leser, men det jeg skriver er oppriktig og velfundert.

Boka er på 119 sider, er delt inn i 11 kapittel, og kan derfor fint leses på en dag.  Det kan være fint om man ønsker å være sammen med gutten og farmor den stunden det varer, men det er like fint å gå ut av farmors stue for å komme til bake etter en stund. 

Handlingen er kort og godt en firedagers juleferie heime i Mosjøen, hvor den mannlige hovedpersonene tilbringer mye av sin tid sammen med bestemora i generasjonsboligen han har voks topp i. I løpet av disse fire dagene mimres det tilbake i tid, både til hovedpersonens egen barndom, men også lengre tilbake i farmorens liv. Gjennom ordknappe samtaler får vi vite mye om farmorens liv og streven, men også om det nære og sterke forholdet mellom et barnebarn og en farmor. For meg som er Mosjø-jente selv, liker jeg godt gjenkjennelsen i stedene som nevnes og gjenkjenselen fra et liv min egen bestemor ofte omtalte som gamledager. Dette er en bok som får fram den historiske samfunnsutviklingen og de menneskelige ulikhetene mellom tre generasjoner. Vi er alle preget av tida vi lever i, og vi har alle noe å lære av hverandre. Fortellingene fra farmorens oppvekst er nok tidstypiske, men likevel smertefulle å høre om for oss som har vokst opp i en annen tid. Familievold og tidlig barnedød, barnearbeid og mangel på kjærlig omtanke preger et menneske, men besteforeldregenerasjonen var robust og taklet det på sin måte. Likevel er det ømheten og omtanken hovedpersonen har til sin farmor som gjør boken så vakker som den er. At handlingen er så triviell, men samtidig så personlig, gjør at vi alle kan kjenne oss igjen i mye. Og det er jo ikke de store hendelsene i livet som nødvendigvis er de viktigste. For som fortatteren selv sier det: 
"Plutselig smelter meierismøret sakte, farmor åpner vinduet og retter på rista med firkantmønster, og det freser iltert under dampen. Og nå slipper jeg den til, tida som farmor har latt seg føre av, uten å stritte i mot. Her jeg som voksen kar sitter og ser henne brenne to fingertupper for at gaffelen skal få tak under vaflene, satt jeg også som pjokk, skolegutt, konfirmant, rødruss og myndig mann med førerkort og utferdstrang, og jeg så henne gjøre det samme."
Det er hverdagene som står for selve tryggheten i livet hos de fleste. Det som er bestandig er det man vil savne mest når det forsvinner. Denne boka handler også om å gjøre seg klar for den store avskjeden. Ikke bare snakker farmora om døden, men hovedpersonen selv er smertelig klar over at disse fire dagene er viktige, nettopp fordi det brått kan være forbi: 
"Brått er farmor gammel, og klokka runder ni mens jeg skjønner at tida har gjort det farlig å vente, selv bare et par døgn til en bursdagstelefon."
Jeg gråt meg gjennom kapittel 7. Det har nok aldri skjedd meg før. Det faktum at farmor har blitt så gammel at hun lover barnebarnet at hun aldri skal gå kjeller-og loftstrapper igjen er sterk kost for leseren. Det ligger mye kjærlighet og omtanke i en slik pakt, samtidig som det ligger i dagen for de begge at de har lite tid igjen sammen. Da jeg leste dette savnet jeg min egen bestemor så sterkt at det reiv i hjerterota, og jeg tenkte på hvor mye mer jeg kunne bidratt med for at hennes siste dager hadde vært bedre og mer verdige. Etterpåklokskapens uutholdelige smerte.

Språket i romanen er også verd en kommentar. Jeg har hørt forfatteren lese selv fra boka, på brei og god vefsning.  Det var fantastisk. Da jeg skulle lese på egen hånd sleit jeg litt i starten med å finne flyten. Kanskje fordi det var merkelig å lese på bokmål, eller kanskje fordi dialogen virket mye mer ordknapp på trykk enn i opplest form. Etterhvert ble jeg fortrolig med formen, og jeg begynte å skjønne at den jobben forfatteren har lagt ned i akkurat den delen er ganske raffinert arbeid. For er det ikke slik at når man møtes igjen etter ei stund, så flyter ikke praten like lett som etter noen timer? Og er det ikke slik at etter en dram så flyter praten enda bedre? I løpet av de fire dagene hos farmor er dialogen fortsatt ordknapp, men den blir mer og mer innholdsrik; fordi vi kjenner personene bedre og vet hva en mager dialog egentlig inneholder og fordi sjargongen mellom barnebarn og bestemor er helt særegen. På denne måten skaper forfatteren en fin kontrast mellom det lille som sies og alt det som blir sagt. 
I starten synes jeg også at hovedpersonen gjør seg selv lite synlig gjennom dialogen. Når farmor sier noe, repliserer han med generelle vendinger som " Du mener så?", "Godt sagt", "Ja da" og "Selvfølgelig". Men etterhvert reiser han seg i sin fulle høyde gjennom de gjerningene han gjør og den kjærligheten han viser til den gamle. Han setter i gang rundvask av leiliheten til en tidligere renholder som nå har måttet kapitulere i sin egen bolig, han tar den gamle med på kirkegården for å sette lys på sin døde søsters umerkede grav og han holder den gamle med selskap når hun tar kveldsdrammen sin med Amundsen vodka. Det er summen av alt dette som gjør at dette er en vakker roman; rett og slett årets fineste bok. 

Hva er fiskjon og hva er virkelighet i denne boka? Forfatteren kommenterer dette i etterordet. Han sier at farmor ville smilt lurt og sagt; - Tenk så hardt folk skal spekulere på hva som er sant og hva som er oppspinn. Og det har de bare godt av!

Det er modig å skrive så personlig som det forfatteren gjør, men han klarer godt å balansere det personlige og det private. Knausgård har på en måte sprengt grenser for hva som kan skrives om i vår samtid. Det som helt klart ikke er fiksjon, er en passasje hvor farmor beskriver renholdernes fagforeningskamp da de gikk over fra seks- til femdagers arbeidsuke  i 1974. Bildet under sto på trykk i Helgeland Arbeiderblad, og her ser vi både forfatterens farmor og mi egen bæstæ. Dette var damer med yrkesstolthet og træler i nevene. Damer med latter på kafferommet og salmiakk i bøttene. Damer som skurte til det ble skinnende rent uten å kikke på klokka. Damer som protesterte da arbeidstida forandra seg og ettermiddagsskiftene opphørte; som ikke syntes de fikk jobben gjort når de måtte vaske mellom beina på ungene. Damer med stilige småblomstrede vaskefrakker og dertil matchende sko.
Som forfatteren selv har sagt: Bak hver en rullator går det en roman. Det har han nok helt rett i. 
Å skrive denne boken om sin egen farmor etter hennes død,  anser jeg for å være en fullkommen kjærlighetserlæring fra et barnebarn.  



Renholderne ved Mosjøen skole i 1974
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar